Hoffern om mat, motor, maskulinitet, Nils Gaup og en etterforsker ved navn Aslak Eira.

Einar Aarvig

22. april 2014

Kategori: Intervju

Se flere artikler

–       Jeg begynte på Grand Hotell. Først på smørbrødkjøkkenet, og da jeg skulle begynne i læra ville de ha meg tilbake dit. Der er man rein arbeidskraft, null kunstner. Jeg gikk rett til Bagatelle og sa til Eivind Hellstrøm at jeg var misfornøyd med læretilbudet på Grand. Jeg fikk jobb og kjøkkensjefen på Grand klikka. ”Vet du ikke at jeg er jeg som er hovedsensoren din på eksamen?” ”Jo, jeg veit det, men jeg veit hva jeg driver med og driter i det.” Jeg fikk fagbrev fra Bagatelle og jobba som kokk et par-tre år.

 

–       Hvor god er du med smørbrød i dag, da?

–       God. Jeg er faktisk JÆVLIG god. Og det legger jeg litt prestisje i.  Lager forseggjort kveldsmat til kjerringa og matpakker til småjentene. Med tomater, eplebiter og urter. Jeg synes niste er jævla kult.

 

–       Niste, ja!

 

 

–       I forhold til vonde baguetter på bensinstasjonen, for eksempel. Smaker bare drit. Jeg baker brød og knekkebrød og lager syltetøy. I høst ble det seks forskjellige sorter. Bringebær, plommer og diverse. Høster sjæl. Ripssaft med og uten bringebær. Jeg er utrolig happy for at jeg har en mat-bakgrunn.

 

NOE Å BITE I

 

Filmmagasinet og Stig Henrik Hoff sitter på hver sin trestol på Noahs Ark, øvre Løkka og snekrer sammen faktaboksen du ser til høyre. 49-åringen er kinoaktuell som politietterforsker i Glassdukkene, og det skal vise seg at han har et utall interesser og prosjekter, skikkelig renessansemann.

Dermed må det prioriteres. Hoffern er småbarnsfar og har valgt bort teaterscenen for en stund. Soving i garderoben og lønn som en trikkesjåfør passer ikke helt nå. Han digger heller ikke ”energien” i en fast ansettelse:

–       Det blir litt kommunearbeider. Fire mann som står og ser på et kumlokk, liksom. Jeg skal virkelig ikke ta rotta på kommunearbeidere, altså. Men teatret føles litt tungt. Fire ukers prøvetid for en liten rolle. Og en ledelse som sier ting som ”du er ikke uerstattelig”.

 

–       Den setningen der, ass.

 

 

–       Ja, fy faen. Det er for mye sånn på teater. Jeg får ikke følelsen at jeg er en genuin, fantastisk person. Og den har jeg litt løst til å ha. Lyst til å jobbe, ha noe å bite i.

 

MOTOR

 

Hoffern forteller om jaktprogrammet sitt til Filmmagasinets tv-signalløse utsendte. ”Jeg ser jævla lite på tv sjæl. Men i går var det fotballkamp og det er de beste skuespillerne er”.) Viser fram bilder av en amerikansk truck (hans egen, veteranbil fra 1977) som er bygd om (av ham selv) til mobilt jaktkjøkken. Her finnes utslagbare hengekøyer, gassbeholdere, miniverksted, aggregat og fullt sveiseutstyr.

Sammen med kokkekompisen Daniel (og et tv-team) reiser han ut i villmarka og skyter og tilbereder dyr, blant annet rev og grevling.  Han driver dessuten med carcooking, der det trylles fram både kremfløte og eplekake ved hjelp av motorkraft.

 

IKKE MACHO

 

Journalistens malapropos-utledning om Ted Nugent skal ikke gjentas her. Poenget er at Hoffern har mange bein å stå, og det liker han godt. Han synes også det er kult med mange rolletilbud fra landets teatre, selv om scenetilværelsen er lagt foreløpig brakk.

 

–       Hva slags roller blir du tilbudt?

–       Det blir gjerne han machomannen. Og jeg synes de er kulere å spille enn byråkrater. Han som redder noen, fikser noe, ødelegger noe eller dreper noen , for den saks skyld. Det er gøy å gønne på.

 

–       De som kanskje ikke er så langt unna deg selv?

 

–       Ja, og sånn sett har det vært jævla deilig å jobbe med Glassdukkene.  Jorun Thøring, forfatteren av boka, har gitt oss frie tøyler og jeg har bestemt mye av personligheten til Aslak Eira. Når jeg filmer ham, går han selvfølgelig på jakt. Han har samisk opprinnelse, selvfølgelig kan han partere et reinsdyr og jakte. Du ser jævla fort om en børse bor hos noen, er en del av noen eller ikke. Det samme med snøscooter. Jeg digger jo bil og motor. Og selvfølgelig står det en snøscootermotor på kjøkkenbenken til Aslak Eira. Og et knivverksted i stua.

 

–       Hva kan du si om ham sånn ellers?

 

 

–       Han er etterforsker i Tromsø, samiske aner, født og oppvokst i sameland. Definitivt en handlingens mann og naturens mann. Har tatt politiskolen i Oslo, jeg spiller på at han også har vært motorsykkelpoliti. Han etablerer seg i Tromsø, og får dame og guttunge. Og så stikker dama bare fra dem. Så han er alenepappa, ferdig med å vasse rundt på byen, ferdig med å rocke rundt, nå prøver han bare å være en god pappa, kollega og politimann. Jeg har lyst til å gjøre ham kompleks for faen, vi skal tross alt lage tre filmer, kanskje ni. Jeg hadde lyst til å gjøre ham enda mer rasshøl.

 

–       Jakt, bil, snøscooter, knivverksted. Ganske macho opplegg.  

 

 

–       Jeg tenker ikke på meg selv som macho. Føler meg ikke sånn i det hele tatt. Jeg er ikke macho. Men det er ting jeg synes jeg gøy, og som jeg ville ha med i filmen.

 

MUSIKALITET

 

Regien på Glassdukkene og de kommende Aslak Eira-filmene er ved Nils Gaup, som ikke skal få noen lang introduksjon her, men utover at han er mannen bak storfilmer som oscarnominerte Veiviseren (1987), Kautokeino-opprøret (2008) og Reisen til Julestjernen (2012).

 

–       Jeg får ikke inntrykk av at han noen kontrollfrik, akkurat. Virker som du har hatt ganske så frie tøyler i utforming av rollen som Aslak Eira.

–       Jeg har alltid villet jobbe med ham. Det er noe med det samiske, det litt uangripelige. Jeg veit liksom ikke helt hvor jeg har ham. Jeg liker’n veldig godt. Jeg har fått utrolig tillit fra ham, det kom med en gang. Kjempebefriende. På settet prater vi nesten ikke om scenene. Han åpner for improvisasjon. Han er jævlig god til å se hva som funker og ikke funker. Av og til er han hard. Tvinger meg til å stå pal et bestemt sted i rommet, der jeg kunne tenkt meg å gå rundt, kikka ut av vinduet, tatt meg en kopp kaffe. Der er’n steinhard. Jeg klikker i vinkel, men innser ofte at han har hatt rett hele tiden.

–       Bra kjemi?

–       Ja, eller en slags felles musikalitet. Når man jammer, driver man jo ikke og forteller hva den andre skal gjøre. Sånn er det stort sett.

–       Han spiller bass og du trommer, liksom?

–       Ja, og så ligger jeg og groover, lytter og smelter inn med stemningene og dynamikken. Nils ser ting ved meg som jeg ikke ser. Heldigvis, vil jeg si. At man ikke ser alt ved seg sjøl.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Guilty Pleasure: Else Kåss Furuseth

1 dag siden
Hei Else! Hva driver du med om dagen?       Jeg spiller forestillingen «Gratulerer» på Amfiscenen på Nationaltheatret på kvelden og...
Anmeldelse

Ocean’s 8

1 dag siden
Etter Kvinne-Ghostbusters får vi nå tilsvarende variant av kuppfilm-franchisen Ocean’s, døpt Ocean’s 8. Denne gangen er det jentene som skal vise...
Anmeldelse

Love, Simon

2 uker siden
Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen Av og til er det vanskelig å ha de nøytrale anmelderbrillene på mens man ser film. Man kan pusse dem godt på...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost