Så fort året startet begynte gamle helter å falle som fluer, men at vi mistet David Bowie gjorde ekstra vondt. Siden mediedekningen rundt denne legendens bortgang har vært så sparsommelig (ha ha!) blir månedens kultside dermed en nyinnsatt Bowie-ekstrasending!

Johanne Svendsen Rognlien

25. januar 2016

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

Bowie-Kultklassikeren

 

THE MAN WHO FELL TO EARTH

USA – 1976. Regi: Nicolas Roeg.

Med: David Bowie, Rip Torn, Candy Clark & Buck Henry.

 

 

 

 

«You have to believe it to see it».

 

 

David Bowies første filmrolle er fortsatt hans mest ikoniske. La gå at Bowie ikke akkurat var nødt til å strekke talentene sine til bristepunktet ved å spille et isolert, fortapt romvesen med rusproblemer. Han er tittelens spacemann som faller til jorden, nærmere bestemt et sted i New Mexico-ørkenen – med lommene fulle av gullringer, en portfolio full av teknologiske patenter og et britisk pass under navnet Thomas Jerome Newton. Han tar umiddelbart kontakt med patentadvokaten Oliver Farnsworth (Buck Henry), og bygger opp World Enterprises; et teknologisk konsern som snart er verdt flere hundre millioner dollar. Pengene akter Newton å investere i et romfartsprosjekt som skal sende vann tilbake til den knusktørre hjemplaneten, der hans kone og barn er i ferd med å tørke ihjel. Newton er full av gode intensjoner, men på veien blir han distrahert av den naive, ensomme hushjelpen Mary Lou (Candy Clark), som introduserer ham til vidunderlige oppfinnelser som sprit og TV. Velkommen til Amerika!

 

 

 

 

 

 

Newtons forsøk på å ha klissete romvesen-sex med Mary Lou ender heller dårlig, og han ender opp som en Howard Hughes-aktig einstøing som drukner sorgene sine i Beefeater-gin mens han ser på et dusin TV-apparater samtidig. Med tiden blir Newton fanget av amerikanske myndigheter, som utsetter ham for lumske eksperimenter med kalde smil. Newton blir stadig mer ulykkelig, alkoholisert og fortapt, men forblir evig ung – mens folkene rundt ham gradvis blir mer rynkete og gråhårede. Nicolas Roeg var på høyden av sin kommersielle suksess etter filmer som Walkabout og Don’t Look Now, og The Man Who Fell to Earth ble finansiert takket være Paramount Pictures – som sa seg villige til å betale 1.5 millioner dollar for de amerikanske distribusjonsrettighetene. Etter å ha sett den ferdige filmen ble Paramount-presidenten Barry Diller så forferdet at han nektet å betale et øre, og det britiske produksjonsselskapet British Lion måtte gå til søksmål for å få en del av pengene. Selv med takhøyde for generasjonsskiftet i filmbransjen på syttitallet, var The Man Who Fell to Earth en forunderlig uhåndgripelig film, ikke minst takket være den eksperimentelle måten Roeg valgte å redigere filmen. Med raske innklippsbilder, lange tidshopp og et fravær av scener som forklarer historien. Roeg vier desto mer tid til sexscener der både Bowie, Candy Clark (regissørens daværende elskerinne) og motspilleren Rip Torn er kliss, klass nakne. Ja, David Bowie viser frem hele skaftet, og greier.

 

 

 

 

Filmen ble klippet ned med tjue minutter i USA, men her i Norge ble faktisk den komplette versjonen vist på kino med streng attenårsgrense. Bowie uttalte til bladet Movieline at han er veldig stolt av The Man Who Fell to Earth, men ikke husker bæret av innspillingen. I denne mørke perioden levde han på ti gram kokain om dagen, og eneste næring han ellers fikk i seg var paprika og melk. Bowie beskrev sin egen prestasjon som: «It was a pretty natural performance… a good exhibition of somebody literally falling apart in front of you. I was stoned out of my mind from beginning to end». Bowie jobbet parallelt med filmens soundtrack, som ble refusert av Roeg til fordel for et mer tradisjonelt musikkspor av John Phillips fra The Mamas & the Papas. Synd. Bowies låter til filmen ble senere bearbeidet og sluppet på Low-albumet, som dessuten hadde et bilde fra The Man Who Fell to Earth på platecoveret (i likhet med forgjengeren Station to Station). Kunne ha vært kult om noen tok seg tid til å lage en spesialutgave av filmen, som tok i bruk musikken Bowie komponerte. Etter innspillingen fortsatte Bowie å leve som Newton under sin nye persona The Thin White Duke, mens han gradvis mistet vettet. Bowie levde i skrekk for at spermaen hans ville bli stjålet av hekser, og prøvde på ett tidspunkt å drive ut djevelen han så i svømmebassenget sitt. Hell of a drug, cocaine. The Man Who Fell to Earth er løst basert på romanen av Walter Tevis, som i 1987 ble filmatisert som en mye mer konvensjonell (og tilsvarende mindre severdig) TV-film med samme tittel. Noe av det siste Bowie gjorde før han døde, var å lage musikk og tekst til musikalen “Lazarus”, som ble satt opp i USA på slutten av 2015. Musikalen er basert på en bok av Enda Walsh, og er en oppfølger til Walter Tevis’ “The Man Who Fell to Earth”. Sangen “Lazarus” fra musikalen er også å finne på Bowies siste plate “Black Star”, og musikkvideoen er en direkte avskjed fra Bowies side, som vi fans var for dumme til å skjønne før mannen var død. Criterions Blu-ray av The Man Who Fell to Earth inkluderer et interessant kommentarspor med bl.a. Bowie (opprinnelig spilt inn til Laserdisc-utgivelsen fra 1992), men den utgivelsen er nå utgått – og kan koste flere tusen kroner. Den europeiske utgivelsen er imidlertid å oppdrive fra www.amazon.co.uk. Se samtidig: Labyrinth (1986) før den blir nyinnspilt og Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992).

 

 

 

 

Potensiell Bowie-kultfilm

 

VELVET GOLDMINE

USA/England – 1998. Regi: Todd Haynes.

Med: Ewan McGregor, Jonathan Rhys Meyers, Christian Bale & Toni Collette.

 

 

 

 

«The Rise of a Star… The Fall of a Legend!»

 

 

Nei, dette er ikke en film med David Bowie, men om ham. Vel, mer eller mindre. Velvet Goldmine var opprinnelig bygget rundt myten om Bowie og hans Ziggy Stardust-periode, og manuset skrevet rundt flere av hans mest kjente låter. Bowie ble ikke direkte overbegeistret da han leste dette manuset, og oppdaget at store deler av historien var tatt rett fra ekskona Angela Bowies bok Backstage Passes, og den uautoriserte, sleazy biografien Stardust: The David Bowie Story. Han var heller ikke særlig happy over å bli skildret som en bifil opportunist, som ødela livene til alle rundt seg mens han delte ut sugeturer i histen og pisten – så Bowie nektet Todd Haynes å ta i bruk noen av låtene hans i filmen, og truet med et søksmål. Bowie hevdet senere diplomatisk at han hadde planer om sin egen Ziggy Stardust-film (som senere ble skrinlagt), og derfor ikke var interessert i å delta i et konkurrerende prosjekt. Uansett årsak ble manuset skrevet om noen uker før innspillingen startet, og forvandlet til en metaforisk drømmefabel om glamrock-perioden. I følge Todd Haynes kan glamrockens opprinnelse spores tilbake til Oscar Wilde, som i starten av filmen blir sluppet ned fra en UFO med en magisk brosje og plassert i foran døren til foreldrene i Dublin i 1854.

 

 

 

 

 

 

Hundre og tretti år senere får den homofile journalisten Arthur Stewart (Christian Bale) i oppdrag å skrive en «hvor er de nå?»-artikkel om glamrockidolet Brian Slade (Jonathan Rhys Meyers i androgyn Ziggy Stardust-modus), som forsvant etter å ha fingert drapet på sitt alter ego Maxwell Demon under en farvelkonsert i swinging London på midten av syttitallet. Stewart var selv en ivrig fan av Brian Slade i tenårene, og endte opp som en blåøyd gutte-groupie i glamrockmiljøet rundt ham. I en dystopisk, gråtrist utgave av 1984 nøster Arthur opp historien om Slade via intervjuer med blant andre rockerens alkoholiserte ekskone Mandy (Toni Collette), i en rammehistorie som ser ut til å komme rett fra Citizen Kane. Mye av spilletiden vies til den stormfulle romansen mellom Brian Slade og den amerikanske rockeren Curt Wilde (Ewan McGregor); en salig blanding av Iggy Pop og Lou Reed, som spiller på tabloidryktene om Bowies påståtte seksuelle forhold til disse karene. Kanskje ikke så rart at Bowie var skeptisk til filmen, selv om Todd Haynes senere har uttalt at kjærlighetsforholdet mellom Slade og Wilde var ment som en metafor for den britiske glamrockens kortvarige romanse med amerikansk rock. Velvet Goldmine er overlesset av ufordøyde ideer; trolig et resultat av at manuset måtte skrives om like før innspillingen startet. Dette har mer til felles med en skrullegay, glitterdynket Ken Russell-film enn et tradisjonelt musikkdrama.

 

 

 

 

I fraværet av Bowie-låter er musikksporet fylt opp med bidrag fra bl.a. Radioheads Thom Yorke, Brian Eno, Pulp, Lou Reed og Placebo (sistnevnte har også en gjesterolle i filmen). Haynes unngikk å bli saksøkt, men Velvet Goldmine er fortsatt overlesset av klare Bowie-referanser: Tittelen er tatt fra en av låtene hans, og Bowies gamle pantomimelærer (skråstrek påståtte elsker) Lindsay Kemp dukker opp i en gjesterolle. Brian Slades gjenoppstandelse som en sjelløs showbiz-sellout er en slem parodi på Bowies Let’s Dance-periode, mens Eddie Izzard spiller en vulgær parodi på Bowies manager Tony Defries. Jeg vet ikke om det er riktig å klassifisere Velvet Goldmine som «queer cinema», men Todd Haynes’ hele innfallsvinkel er hvordan glamrockperioden representerte en seksuelle revolusjon for en generasjon med homofile, unge menn. Filmen gir oss dessuten en sjelden sjanse til å se Obi-Wan Kenobi bolle Batman i baken. Ja, Ewan McGregor og Christian Bale har en rumpesexscene sammen. Hurra? Velvet Goldmine ble en dundrende fiasko etter premieren, men har med tiden bygget opp en kultstatus. Haynes er forresten snart kinoaktuell med seks ganger Oscar-nominerte Carol. Velvet Goldmine er sluppet på Blu-ray i USA, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Se: Christiane F. (1981), Absolute Beginners (1986) og Gunslinger’s Revenge (1998).

 

 

 

 

 

Bowie-kultklassikeren

 

THE HUNGER

USA/England – 1983. Regi: Tony Scott.

Med: Catherine Deneuve, David Bowie, Susan Sarandon & Cliff De Young.

 

 

 

 

 

«Nothing Human Loves Forever»

 

 

Bowie dukket opp i tre spillefilmer i 1983, året han totalrenoverte sitt image og ble et kommersielt fenomen med Let’s Dance. Han fikk gode kritikker for sin rolle i Nagisa Oshimas prisbelønte krigsdrama Merry Christmas Mr. Lawrence, hadde et gjestespill som hai (!) i komediefiaskoen Yellowbeard, og spilte en flere hundre år gammel vampyr i Ridley Scotts regidebut The Hunger. Etter å ha skapt en rekke reklamefilmer i samarbeid med storebroren Ridley hadde Tony Scott opprinnelig håpet på å få i stand filmatisering av Anne Rice-klassikeren Interview with a Vampire. I stedet måtte han nøye seg med en roman av Whitley Streiber, om den tre tusen år gamle vampyren Miriam Blaylock (Catherine Deneuve) og hennes trofaste ektemann John (David Bowie). Dette glamorøse paret jakter på ofre i New Yorks gothklubber (der det jo faller seg helt naturlig å gå med solbriller innendørs på natten), og forfører et ungt par mens Bauhaus fremfører «Bela Lugosi Is Dead» på scenen. De blir med dette goth-paret hjem, tafser litt og slakter dem i et elegant blodbad. Ikke med hjelp av skarpe huggtenner, men med små egyptiske dolker gjemt i matchende Ankh-smykker de har rundt halsen. Miriam og ektemannen har sverget å elske hverandre for alltid, og har holdt sammen i tre hundre år da evigunge John plutselig begynner å merke alderen.

 

 

 

 

 

Miriam tar kontakt med den genetiske forskeren Dr. Sarah Roberts (Susan Sarandon), som har fått mye medieoppmerksomhet for sin bestselgende bok om teorier rundt hvordan man kan reversere aldringsprosessen. I mellomtiden er John i ferd med å visne bort, og i løpet av noen timer forvandler han seg til en geriatrisk, gammel gubbe (takket være Oscar-vinneren Dick Smiths realistiske sminkeeffekter). Litt vemodig, men tanke på at Bowie i virkeligheten aldri rakk å bli en gammel mann. Miriam putter John i en boks i kjelleren, ved siden av alle de andre elskerne hun har samlet opp de siste tre tusen årene. Deretter bestemmer hun seg for å gjøre Sarah til sin nye sexpartner, og tilbyr henne et evig liv som lesbisk blodjunkie. Bowie forsvinner ut av The Hunger fortere enn man skulle ønske, rundt halvveis ut i historien, mens filmen fokuserer på Miriams forsøk på å forføre Susan Sarandon. Dette er en overraskende sensuell film, skildret i et behersket tempo og en eleganse som ofte var fraværende i Tony Scotts hyperaktive actionruller. Dessuten en temmelig blodig film, som selv i sensurert utgave fikk en streng attenårsgrense her hjemme. MGM hadde optimistiske planer om en oppfølger, og trumfet igjennom en selvmotsigende sluttscene som hold dørene åpne for en fortsettelse. The Hunger ble uansett en flopp på kino; ignorert av publikum og slaktet av de fleste kritikere. I ettertid har den ble gjenoppdaget av nye generasjoner, og hyllet som en elegant, post-moderne vampyrfilm (der ordet «vampyr» ikke nevnes med et ord).

 

 

 

 

Warner har angivelig planer om en nyinnspilling, og i 1997 ble The Hunger gjenopplivet som en erotisk kabel-TV-serie som varte i to sesonger. Denne antologiserien har ingen sammenheng med originalen, rent bortsett fra at Tony Scott regisserte to av episodene (nevøene Jake og Luke Scott regisserte dessuten en episode hver) – mens David Bowie dukket opp som vert, og introduserte hver episode av den siste sesongen. Tony Scott begikk som kjent selvmord i 2012, etter en lang kamp mot kreft. Bare 68 år gammel; ett år yngre enn det Bowie var da han døde. The Hunger er dessuten dedikert til Tony og Ridley Scotts storebror Frank, som døde av kreft i 1980. Så fuck you, kreft. Fuck. You. The Hunger ble sluppet på Blu-ray fra Warner Archive i fjor, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Se samtidig: Just a Gigolo (1978) og Merry Christmas Mr. Lawrence (1983).

 

 

 

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie "24 Wochen"
Anmeldelse

24 uker

15 timer siden
Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen En av Tyskland stigende stjerner, er regissør og manusforfatter Anne Zohra Berrached. 24 uker er hennes andre...
Image from the movie ""
Anmeldelse

Logan Lucky

2 dager siden
Vel, så passet visst ikke pensjonisttilværelsen helt for Steven Soderbergh allikevel. Logan Lucky er hans første film som regissør siden Behind the...
Image from the movie "Thelma"
Anmeldelse

Thelma

3 dager siden
Det er ikke mange norske regissører som har samme evne som Joachim Trier til å røske tak i nakkehårene dine allerede i anslaget. Far og datter er på...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost