Seks lange år har gått siden Aki Kaurismäki sist premierte med ny spillefilm; hans lengste fravær fra filmverden gjennom en prisvinnende karriere. Derfor kjennes det kanskje enda bedre ut enn før å ha finnen tilbake i registolen i velkjent stil. Melankoli, romanse, humor og håp har alltid vært byggeklossene i Kaurismäkis litt dystre Helsinki-dramaer, og også denne gangen er vi tilbake i kjente omgivelser og situasjoner.
Ansa (Alma Pöysti) er lavmælt, kanskje litt deprimert, og arbeider på en lokal matbutikk mens dagene grå dager både kommer og går. Holappa (Jussi Vatanen) jobber med sandblåsing av metall og tilbringer tiden med å røyke og opprettholde promillen, enten det er før, etter, eller under arbeidstid. En dag blir Holappa dratt med ut på karaokebar av kollegaen Houtari (Janne Hyytiäinen), og havner tilfeldigvis på bord ved siden av Ansa og hennes kollega. Blikk utveksles, og kjærligheten begynner så vidt å spire.
Igjen lar Kaurismäki lyset skinne på litt sørgelige, oversette, introverte og stille karakterer, og holder skuespillet enkelt og sterkt nedtonet følelsesmessig. Kaurismäkis filmer har alltid dreid seg om situasjoner og ord fremfor sterke, synlige følelser og fysisk spenning. Likevel er det en enorm varme og kjærlighet overfor karakterene bak denne ofte kalde visuelle fasaden, og det er nettopp derfor Høstgule Blader er fylt med en følelse av medmenneskelighet, forståelse og håp.
Det finnes humor i de korte, uttrykksløse kommentarene og smålig absurde situasjonene, og i de enormt stemningsfulle sangnumrene som preger også denne Kaurismäki-filmen finnes kanskje ordene som karakterene noen ganger mangler. Å se på Kaurismäki og Høstgule Blader kan kanskje beskrives som å ta en bit av en kjeks som ved første øyekast kanskje så litt vel tørr ut, for så å innse at den var proppet full av varm og fyldig nougat. Det må rett og slett prøves.
Etter å ha sagt at han ønsket å gi seg etter sin forrige film, Den Andre Siden av Håpet, i 2017 for så å gjøre comeback med Høstgule Blader så er nok dette sannsynligvis Kaurismäkis siste film, og det er en avslutning vel verdig hans nesten 40 år lange karriere. For de som kjenner og elsker Kaurismäki så vet man nok godt hva man går til i Høstgule Blader, en film som sklir rett inn i rekken av skildringer om kjærlighet og forståelse i Finlands hovedstad. For nye og nysgjerrige så er dette et ypperlig startpunkt, og et perfekt sted for å finne vintervarmen på lerretet.
