Komorebi – skjønn poetisk fortelling om en renholder fra Tokyo som tar et skikkelig oppgjør med stigmatisering i Wim Wenders nye mesterverk
På vei inn i Vika kinosal lekte jeg med tanken på å bli oppslukt av den mørke, publikumshungrige munnen og glemme virkeligheten for et øyeblikk. Tidligere har jeg falt pladask for tysk film, og burde vært mer forberedt på at Perfect Days ville gjøre meg så rastløs at jeg kom til å ta frem mobilen under filmvisningen for å notere underveis. Senere ville jeg sette meg ned midt på natta for å skrive mer om filmen. Akkurat som de syklende familiemedlemmene roper midt i filmen: «Neste gang er neste gang!» «Nå er nå!» Døm meg gjerne, men filmen holdt meg våken om natta og inspirerte meg i dagene som fulgte.
De som vurderer å se på Wim Wenders nyeste film Perfect Days, som jeg hadde æren av å oppleve på den 33. utgaven av hovedstadens viktigste filmfestival, Film fra sør, lenge før premieren, bør ta med seg noen tidligere refleksjoner fra klassiske tyske filmteoretikere. Den tysk-amerikanske kunsthistorikeren Erwin Panofsky pleide å sammenligne kinoopplevelsen med en drøm av ukontrollerbare bilder, lyder og sensasjoner som overvelder oss slik at vi blir medskyldige i en annen visjon om virkeligheten – andres drøm som vi følger på lerret. Ved å handle på et emosjonelt, ikke-kognitivt nivå, kan film ta oss med inn i en hypnotisk tilstand til en verden hvor vi ikke trenger, faktisk ikke kan, fysisk delta i hendelsene som utspiller seg foran øynene våre. Tilskuere overgir seg til felles-fantasien, og publikum manøvrerer trygt gjennom kinoens farer og gleder til de vender uskadd tilbake til dagens lys når filmen er ferdig. På den andre siden mente tysk filmteoretikeren og forfatteren Siegfried Kracauer at filmen kunne fungere som et speil for samfunnet, og gjennom den kunne man få innsikt i kulturelle, sosiale og til og med politiske forhold. Kracauer mente at filmen ikke trenger å være dokumentar for å kunne kommentere eksisterende sosiale forhold i samfunnet.
Wim Wenders er akkurat regissøren som alltid har hatt bevisste fremgangsmåter til å fremme disse aspektene i sitt arbeid. Men Perfect Days er et verk som utmerket bygger på disse tyske filmteoretiske premissene.
Wim Wenders har alltid vært kjent for å utforske samfunnsdynamikken gjennom enkeltpersoners opplevelser. Selv om ikke mange av hans filmer fokuserer direkte på arbeiderklassen, viser han ofte karakterer som eksisterer i periferien av samfunnet, på kanten av isolasjon. I Paris, Texas, som kom ut i 1984, mottok han gode anmeldelser for sin dyptgående karakterutvikling og for den gripende fortellingen om Travis Henderson (Spilt av Harry Dean Stanton), som vender tilbake til sivilisasjonen etter å ha vært borte i mange år. Travis prøver å finne tilhørighet i samfunnet og gjenopprette kommunikasjonen med sønnen sin. Tre år senere, i Himmel over Berlin, skapte Wim Wenders historien til en engel Damiel (Bruno Ganz), som opplever utenforskap mens han ivrig observerer menneskeliv uten å kunne delta direkte. Han ofrer sin identitet for å kunne delta, men som menneske opplever han isolasjon og ensomhet fra et menneskelig, jordisk perspektiv. I en tidligere film, Alice i byene, fra 1974, som er den del av road movie-trilogien sammen med Feil bevegelse (1975) og Gradvis (1976), reiser en tysk journalist sammen med ei ung jente, Alice. Denne filmen utforsker også temaene som identitet, tilhørighet og ensomhet mens de to utvikler et spesielt bånd mens de er på reise.
I Perfect Days er Wim Wenders fremdeles opptatt av å utforske det følelsesmessige rundt temaene som identitet, personlig tragedie, tilgivelse og forsoning. Her følger vi et rutinepregede liv til en japansk renholder og vaktmester Hirayama, som bor i utkanten av Tokyo og fører en ensom, sparsommelig livsstil. Med munkens tålmodighet aksepterer han hver dag som kommer, og verdsetter sin kontakt med naturen som en gave. Manuset til Perfect Days ble skrevet av Wenders sammen med produsenten Takuma Takasaki. Som medforfatteren formidlet under panelsamtalen på NYFF61 – New York Film Festival 2023, ønsket de sette fokus på å utvikle en fiktiv eksistens i form av en «dokumentar», der hovedrollen Hirayama ble spesielt skapt for skuespilleren Kôji Yakusho. Han legger muntert til at forberedelsene til denne rollen bl.a. innebar å konsentrere seg om å bli en flink toalettvasker.
Wim Wenders sammenfletter gjennomtenkte detaljer i filmene sine slik at de reflekterer livets tilfeldigheter. Subtile nyanser og øyeblikk han lar oss fange under filmen gir oss en autentisk følelse av realisme slik at Hirayama kan virke som en ekte person fra en kommende dokumentar om det vanlige livet i Tokyo. Gjennom nøye iscenesatte episoder, detaljert utforskning av menneskelig atferd og gjennom illustrering av autentiske øyeblikk i menneskelivet, rekonstruerer Wenders virkelighet på en dyptgående måte. I Hirayamas svært rutinepregede hverdag ser vi på ingen måte ham som en enkel person. Han tar livets utfordringer som en dyktig stoiker, uansett hvordan dagen hans ser ut. Han utfører jobben sin med utholdenhet på et nærmest religiøst nivå; når besøkende overser «rengjøring pågår»- skiltet hans, og ingen av dem velger å vente på at han skal bli ferdig med oppgaven, reiser han seg raskt og venter likevel tålmodig utenfor døra.
Wim Wenders viser oss heltens sterke identitet og hans yrkesstolthet gjennom scenene der han rydder opp i barnekonflikter, hjelper familiemedlemmer å finne hverandre, forklarer forvirrede toalettkunder hvordan dørene virker, og er tålmodig med sin yngre kollega Takashi som jobber overfladisk og ikke klarer å konsentrere seg om oppgaver. Hirayama bruker derimot et håndspeil under rengjøring av toalettkanter for å unngå bakterieoppbygging som kan påvirke spylingen, ikke minst for å hindre krenkelse av personvern. Takashi som en motsetning til Hirayamas natur er et av virkemidlene regissøren har brukt for å definere og tydeliggjøre hvem Hirayama er.
Det er mye kjærlighet for andre mennesker hos ham, uansett om han får det bekreftet tilbake eller ikke. Da Kôji Yakusho ble spurt om disse rutinene er et ly for Hirayama, ga skuespilleren et vittig svar tilbake: «Nei, tror ikke det. Jeg synes han bare blir dypt rørt av småting.» Han velger sitt liv hver dag på nytt og ser på dette med takknemlighet. Hirayama tar ingen mulighet for menneskelig interaksjon for gitt. Når han finner et ark med kryss-null-spill, gjør han sitt neste trekk og venter på hva motparten vil svare med. Wenders er kjent for å være en observatør av menneskelig atferd. Han fanger øyeblikk av spontanitet, og dette reflekteres i skuespillerprestasjonene og scenene han regisserer.
Gleden finner filmens helt også i å lese, passe på plantene og høre på musikk. Han virker som en moderne eremitt, som kommer i kontakt med noen, men likevel har fullstendig trukket seg vekk fra andre. Men når han endelig har pause og skal spise, puster han lettet ut mens han setter seg, smiler bredt til det han møter med blikket og avbilder sin dagens komorebi. Komorebi, bokstavelig lekkende sollys som kommer gjennom trær, er et poetisk ord på japansk som refererer til den naturskjønne opplevelsen av dansende lys og skygger på bakken og andre overflater. En av ukentlige ritualene hans er å først knipse komorebi-biler og sortere dem i helgene, pakke dem i en boks med dato og nummer. Vi ser at Hirayama har mange sånne bokser i hyllene, det betyr at han har levd slik lenge.
Det er en direkte forbindelse mellom regissørens filmatiske valg og karakterens opplevelser. Wim Wenders lager et spesielt bånd med sin protagonist gjennom forbindelsen med naturen. Wenders viser oss Hirayamas liv dag for dag, veldig rutinert og likevel variert. Hirayama viser oss komorebi – bilder knipset samme sted og likevel unike. Både Wim og Hirayama viser oss rutinepregede valg som trosser kjedsomhet. Parallellene mellom protagonisten og regissørens metoder viser at de har til felles en besettelse for øyeblikk. Denne harmløse ironien skaper et underfundig fellesskap mellom publikums forventninger som øker i takt med regissørens lure filmatiske beslutninger som utfordrer Hirayama, som igjen klarer å overraske publikumet. Ikke rart at filmen allerede har fått en strålende kritikk og var nominert både for juryens premie og hovedpremien, for beste manus og beste regi, og for beste skuespiller. Kôji Yakusho har mottatt prisen for beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes.
De filmatiske metodene i filmen refererer helt tilbake til tysk ekspresjonisme og har gitt et nytt liv til bruk av vinkler, dramatisk lyssetting, gjennomtenkt komposisjon og ekspressivt bruk av skygger, symboler og metaforer som tjener til å uttrykke karakterens indre tilstand. Gjennom utforskning av Hirayamas følelser og tanker viser Wim Wenders protagonistens komplekse indre liv og gjør ham mer troverdig.
Hirayamas musikk om dagen og drømmene om natta står i kontrast med hverandre og er sammen med på å definere hans følelsesmessige verden. House of the rising sun av The Animals er en sang som vi først hører på når Hirayama skal kjøre til jobb, men sangens asiatiske versjon hører vi i den andre delen av filmen når Hirayama besøker et spisested han ofte oppsøker. På den ene siden vekker Wim Wenders publikummet tilbake til fiksjon ved å skape en magisk tilfeldighet, og på den andre siden lager han følelsesmessige motpoler av samme sang. Sangen tilfører noe munter stemning til kjøreturen på motorveien i solskinn, og det står i kontrast med den japanske, tragiske versjonen vi senere hører på en stusslig restaurant, sunget av Hirayamas bekjente som jobber der.
Musikken i bilen oppmuntrer Hirayama i hans ellers forutsigbare hverdag, mens drømmene hans kommer i kontrast med uklare tvetydige og mystiske bilder, alltid med dagens sentrale opplevelse i sentrum. Visuelt sett består drømmesekvensene hans av tre lag: komorebi, overflater fra toalettvegger og et motiv om dagens høydepunkt. Det er bevegelser i hvert lag, noe som gjør bildet urolig. Landskap, reise og bevegelser bruker Wim Wenders ofte som metaforer for indre refleksjoner. Hirayama er i bevegelse til og med når han sover. Hans dynamiske personlighet får andre, mer poetiske uttrykksformer i drømmene.
Perfect Days er også en fortelling om menneskelig erfaring. Tematisk fokuserer Wenders ofte på universelle aspekter av den menneskelige erfaringen, som kjærlighet, tap, ensomhet og søken etter mening. Dette gjør at publikum kan relatere til filmene på et personlig nivå. Dette aspektet kommer spesielt i forgrunnen når han får et uventet besøk av sin niese Niko (Arisa Nakano), som litt senere blir hentet av sin mor. Onkelen Hirayama får nye personlighetstrekk: Han blir klønete og komisk som eneboer, men han har likevel plass for andre i sin hverdag. Han deler både morgendrikker, arbeidsoppgaver, mat, bøker og musikk med Niko.
Hirayama blir opprørt bare i tre tilfeller, når vaktpartneren vurderer å selge hans gamle musikksamling, når arbeidsgiveren ikke gir ham vikar for sin fraværende vaktpartner, og når han nok en gang blir avvist av sin søster. Hun klarer ikke å la være å kommentere hans yrke og bosted. Kun i disse scenene viser Hirayama sin frustrasjon.
Men før dette tidspunktet har han allerede satt foran publikum og forklart til sin niese og oss: «Det er mange verdener på kloden. Noen er koblet sammen, mens andre ikke er det». Denne setningen synes jeg kunne ha stått på filmplakaten for Perfect Days for å oppsummere den.
Hirayama er samtidens Übermensch. Hvis lykke er et aktivt valg, tar han dette valget på nytt hver dag. Wenders’ nyeste mesterverk utforsker den menneskelige styrken som ligger bak ideen om å være såpass følelsesmessig urokkelig at man klarer å unngå å bli knust av livets utfordringer, for å kunne forbli med ens egen essens og finne harmoni i eget selskap i en ellers likegyldig verden. Navnet Hirayama er heller ikke tilfeldig, da det betyr «et flatt, fredfullt fjell» på japansk. Det symboliserer ikke bare karakterens rolige natur, men utfordrer publikums oppfatning av lykke og motstandskraft.
Perfect Days, med sin inspirerende historie om urokkelighet, er hyllest til verken endeløs tålmodighet eller grenseløs utholdenhet. Gjennom denne to timer lange filmen, som utforsker rutinepregede liv, utfordrer Wenders våre forståelser av prestisje og anseelse. Renholderens liv i Tokyo får en poetisk kraft i filmens univers, samtidig som regissøren utøver en kritikk mot dem som kun ser på hans filmer som en statusmarkør og et symbol på kulturell opplysthet. Dette kvelertaket, levert med et sjarmerende Gioconda-smil, illustrerer Wenders’ subtile kommentar til dem som velger å bagatellisere viktigheten av hverdagslivet og de som lever det.
