«Hva vil folk si» er noe alle med indisk eller pakistansk bakgrunn hører daglig, sier Iram Haq.

Einar Aarvig

4. oktober 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

-Jeg vil at alle skal kunne anerkjenne at dette problemet finnes, at det er nyanser her, at det ikke er alles historie, men at det er viktig for dem det angår. At brødre, søstre, fedre, mødre kommer på banen, at vi kan bygge broer. At filmen ikke skaper svarthvittbilder, men peker på et problem vi må få slutt på. At alle får større innsikt og forståelse. At filmen skaper dialog.

 

FRYKT

Iram Haq under innspillingen av Hva vil folk si. Foto: Marie Sjøvold.

Intense og realistiske og egentlig temmelig episke Hva vil folk si er den prisbelønte filmskaperen Iram Haqs andre spillefilm, og skildrer oslojenta Nishas friksjon i trykket mellom typisk ungdomsliv i det norske storsamfunnet og kravene fra den tradisjonelle pakistanske familien. Den er delvis basert på regissørens egne erfaringer, som hovedpersonen ble Iram tvangssendt til hjemlandet av en far som mente hun hadde blitt for norsk. Haq tryllet inn en kaffe med Filmmagasinet i en formiddag med forberedelser til filmfestivalen i Toronto, visum-organisering med den indiske ambassaden og frisørbesøk.

Maria Mozhda i hovedrollen som Nisha.

Hva vil folk si skal på kino i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og India, etter å ha deltatt i hovedprogrammet i Toronto, en av verdens viktigste filmfestivaler. Vi måtte spole tilbake til utgangspunktet, Iram selv:

– Jeg har tenkt på å lage en film av denne historien i veldig mange år. Jeg har holdt den for meg selv, har ikke helt visst hva slags film jeg ville lage, jeg ville vente til jeg var moden nok. Det måtte ikke bli plumpt og ensidig. Jeg ville fortelle historien på en måte som var ny for meg selv, med større forståelse for foreldregenerasjonen.

 – Det ble en utforskning, liksom?

– Ja, hva er vitsen med å lage en film man allerede kjenner via overskrifter i tabloidavisene? Jeg ville gå dypere, at både jeg og seeren skulle få en større forståelse. At det skulle bli en reise for meg også.

  – Når følte du at du var moden nok? Og hva skjedde?

– Jeg ble kjent med faren min, og begynte å spørre og grave i hvordan han tenkte den gangen. Hva var det som drev ham? Det var jo frykt. Frykt for å miste datteren sin, frykt for å tape ansikt, frykt for et samfunn han ikke kjente. Far og datter tilhører jo to forskjellige verdener. På en eller annen måte forstår hovedpersonen faren sin, og det gjør jo situasjonen verre. Hun ønsker å være en vanlig norsk jente, men som elsker familien sin.

 – Samtidig blir jo faren i filmen pusha av sosial justis rundt ham.

– «Hva vil folk si» er en saying som alle med sør- asiatisk bakgrunn kjenner til, noe man omtrent hører hver dag. Hvis du blir sammen med den personen, osv. Det er en sterk sosial kontroll.

  – Ja, hvem er «folk»?

  – Det handler om miljøet man tilhører, et miljø man er avhengig av for å eksistere. Eller føle at man eksisterer.

 

 – Hvordan var skriveprosessen?

– Jeg begynte med rammer som var min egen historie og lot det flytte seg mer vekk, jeg fiksjonerte det. Det føltes godt, men det har også vært en utrolig spennende reise. Jeg holdt på å kaste opp da jeg skrev. Først ville jeg gi fra meg manuset. Jeg ringte rundt, blant annet til folk i Danmark. Men ingen hadde tid. Til slutt måtte jeg jo bare gjøre det selv. Og så lagde vi karakterene, klærne deres, fant ut av hvem de er. Pappas familie kommer fra Rajastan og det handlet også om å oppsøke røtter. Finne ut av min egen identitet, hvem jeg tilhører. Jeg søker stadig, selv om mye har falt på plass. Men det har virkelig vært en reise for meg.

 

GRÆNDIS

Adil Hussein, filmstjerne i hjemlandet India.

I filmen begynner reisen i en grim og kald drabantby i dårlig vær, filmskaperen har vært bevisst på å ikke tegne et paradisisk bilde av Norge. Eller å ty til fattigdomsklisjeer i skildringen av oppholdet i Pakistan. Iram har hele tiden ønsket en film med autentisk følelse, der detaljene er avgjørende.

 

– Det skulle være realistisk. Jeg møtte motstand fordi familiens hus i Pakistan var «for fint». For meg er det helt realistisk at de bor fint på sin måte. Filmen handler om identitet, hvor vi tilhører og om sosialkontroll og ikke om hvor dårlig eller bra man lever.

 –  Jeg hang meg litt opp i scenen fra leiligheten i Norge der familien spiser Grændis med kartongen som fat og drikker cola fra halvannenliters flaske til.

 

– Mange med innvandrerbakgrunn spiser jo frossenpizza de også. Man har ikke alltid overskuddet til å stå over grytene og lage tikka masala. Det er også en kontrast til tiden og roen i Pakistan. Jeg ville vise at denne familien er under press, får angst og styres av frykt. At de er ute av komfortsonen, uten overskudd. Det er vel det denne frossenpizzaen representerer.

 

INTERNASJONAL

 

Hva vil folk si er en norsk-tysk-svensk-dansk-indisk samproduksjon, med scener fra samtlige land. Iram blomstret under opptakene i India (som er stand-in for Pakistan) og roser filmteamet på hundre filmarbeidere og enda flere statister.

– Jeg ble så godt tatt vare på i India, jeg ble nesten bortskjemt. Den indiske filmbransjen er fantastisk. Jeg har aldri strålt mer. Det tyske teamet ble sjokkert da vi kom til Norge også hvor avmålt jeg var under den store dynjakken. Jeg var så lykkelig i India. Nå gleder jeg meg skikkelig til å dra tilbake og vise filmen for alle som medvirket.

 

ENESTÅENDE MARIA

Filmen har kjente skuespillere i både små og store roller. Indiske Adil Hussein, som imponerer stort i den nyanserte rollen som faren er stor stjerne i hjemlandet og er også kjent fra amerikanske Life of Pi (2012). Flere av familiemedlemmene i Pakistans gestaltes av velansette Bollywood-skuespillere. Men filmens viktigste rolle spilles av sørlandske Maria Mozdah.

– Det var en utfordring å finne en jente med talent og riktig bakgrunn og som våger i et så lite land. Jeg var utrolig heldig som fant Maria. Hun gjorde en enestående jobb.

 

SLADDER OG ÆRBARHET

Foto: Johhny Vaet Nordskog

Rammeverket i Hva vil folk si er altså Irams historie fra egen oppvekst. Hva med tiden som har gått siden da? Hvordan var det å legge handlingen til 2017?

– Det har jo skjedd masse. Folk har mobiltelefoner, for eksempel. Jeg måtte jo modernisere, ting er ikke helt det samme som da jeg var ung.

 – Men æreskultur og gjennomsiktige, sladrete miljøer finnes ennå?

  – Heldigvis er ting under utvikling. Pakistanerne har vært i Norge i snart femti år. Noen har tatt andre retninger. Min generasjon har blitt foreldre. Sønnen min på 21 er tredjegenerasjon, nå kommer snart fjerde. Det er viktig å understreke at det som skildres i filmen er et spesifikt problem, det er ikke noe som gjelder alle pakistanere. Men denne er æreskulturen eksisterer, også hos tyrkere, syrere, iranere, irakere og mange andre med minoritetsbakgrunn i Norge.

  – Filmens hovedpersoner er ofre for en destruktiv miks av sladring og macho-kultur. Hvordan blir det for det å se seg selv i speilet filmen holder opp? For de miljøene det angår?

– Det er jeg spent på. Jeg tror enkelte vil få sin egen tankegang bekreftet. «Se der, det var en veldig dårlig jente». Men jeg håper de får mer forståelse underveis. Det tar tid for faren i filmen å forstå ting, sånn er det i virkeligheten også.

– Det jeg frykter mest er hvis noen tenker at jeg kun maler et svarthvittbilde som henger ut pakistanere. Jeg ønsker å bygge broer, å løfte opp et problem som finnes, noe man kan snakke om og ikke tie i hjel.

 – Det var ganske sjokkerende å se hvor strengt miljøet er.

– Tenk på det presset mange unge jenter og unge gutter blir utsatt for. De sitter ved siden av deg på skolen og later som alt er OK. Men opplever vanvittige krav om å være på en viss måte. De lever to liv det føles umulig å balansere.

 

KULTUR, IKKE RELIGION

For Iram Haq var det avgjørende at filmen skulle handle om kulturforskjeller, ikke religion. Hva vi folk si inneholder verken hijaber eller koran-pugging, scenene fra den den strikse pikeskolen i Pakistan handler om høytidelig avsynging av nasjonalsangen, ikke om trosbekjennelser.

– Jeg ville ikke henge ut noen.

 – Kommer filmen til å skape diskusjon?

– Jeg håper det. På en god måte.

 – Du har blitt en erfaren filmforteller. Hva er felles for filmene dine?

– Tematisk henger alle filmene mine sammen, selv om Hva vil folk si nok er mest i slekt med Jeg er din (2013). Det handler om ensomhet, om å bli forlatt, og å forlate andre. Hva det gjør med oss som mennesker.

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Guilty Pleasure: Gaute Grøtta Grav

2 dager siden
    Hei Gaute!  Har du noen filmfavoritt fra landbrukets verden?  Jeg burde kanskje si Heldiggrisen Babe, hehe. Jeg synes...
Image from the movie "Snømannen"
Anmeldelse

Snømannen

1 uke siden
Tomas Alfredson har aldri laget en dårlig eller likegyldig film og er en regissør med velutviklet blikk for bildekomposisjoner, farger og ørsmå...
Image from the movie ""
Anmeldelse

Tom of Finland

2 uker siden
Noe av det flotte med Tom of Finland er hvordan hovedpersonen fremstilles som både grisete og glad-pervertert, i den grad filmskaperne har forsøkt å...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost