Vårens muntreste komedie har franske institusjoner som Gerard Depardieu og Catherine Denevue i hovedrollene. Vi tok en prat med mannen som prøvde å kontrollere dem.

Admin Filmmag

12. mai 2011

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Med en filmografi som teller mer enn tretti filmer, må pariseren Francois Ozon være en av Europas mest produktive regissører under 50 år. Og 44-åringen gjentar seg aldri.

 

Første gang norske kinogjengere stiftet bekjentskap med ham, var det med drama-thriller-komedien «Sitcom» fra 1998, om en borgerlig familie med homofil sønn, sadomasochistisk datter med selvmordstanker og en rimelig frilynt hushjelp. Året senere fridde han til cineastene med sin adaptasjon av Fassbinder-stykket «Vanndråper på brennende sten», etterfulgt av dramafilmen «Under sanden» fra 2000.

 

De mest bemerkelsesverdige filmene hans kom senere i tiåret, «Swimming Pool» (2003) var en mørk og sexy krimthriller, «Ennå er det tid» (2005), en vond, vakker, trist og forstyrrende film om en overflatisk fotograf som vet han skal dø innen noen måneder. Og da har vi ikke nevnt mordermusikalen «8 kvinner» (2002) og «Angel» fra 2007, basert på en roman av nylig avdøde Elizabeth Taylor. Sistnevnte fikk ikke distribusjon her til lands og det gjorde heller ikke den overnaturlige dramafilmen «Ricky» (2009) eller «Refuge» (2009), en historie om overdoser, rikmannsliv og flukt.

 

Hvis man skal lete etter fellestrekk i filmografien finner man et visst fokus på homofili og et skarpt, satirisk blikk på samfunnet. Ozon har blitt oppfattet som både humanistisk og en kald kyniker, alt etter hvilken film han dømmes etter.

 

SERIØS KOMEDIE
Nå viser franskmannen seg fra en munter side med komedien «Potiche», der Catherine Denevue spiller forsmådd trofèkone (Potiche på fransk) som må ta over mannens paraplyfabrikk etter at han er tatt som gissel av streikende arbeidere. Det byr på utfordringer, særlig etter at fagforeningslederen (Gerard Depardieu) viser seg å være hennes tidligere elsker.

 

Men «Potiche» er som sagt en komedie, om enn langt fra klassisk lystspill. Handlingen foregår i 1977, og mye av komikken ligger i tidskoloritten.

 

– Jeg prøvde å lage en komedie med en seriøs bakgrunn. For å unngå blytung propagandastil er det best å tilnærme seg historien som en komedie, kunne Ozon fortelle da vi møtte ham, sportskledd og opplagt i Paris i januar.

 

44-åringen har fått antydning til gråstenk, men han virker fortsatt ungdommelig og kvikk. Noen vil vite hva det er med ham og kvinnelige hovedkarakterer og svaret passer godt som et apropos til den norske kvoterings- og kjønnsdebatten som rir tabloidene i skrivende stund:

 

– Ingen stiller spørsmål om kjønn hvis alle karakterene i en film er mannlige. Det er noe med filmer med bare menn som på en eller annen underlig måte virker logisk på folk. For meg gir det glede å følge en karakter fra A til Å uavhengig av kjønn. Men i dette tilfellet ble det interessant med kvinnelig hovedperson fordi hun tilhører et kjønn som er mindre privilegert. Det er mer utfordrende og mer interessant.

 

 

SØTTITALLET
– Filmen er fortalt på umiskjennelig søttitallsvis. Handlingen er jo også fra det brune tiåret. Hva føler du selv om den tidsperioden?
– Nostalgi er et for stort og sterkt ord, men jeg vokste jo opp på søttitallet og har mange minnemessige suvenirer fra tiden. For meg var det viktig å legge filmen til epoken, fordi vi har et helt annet politisk og sosialt bakteppe i dag. Det var en glede for meg å gjenskape søttitallet, jeg tenkte særlig på bestemoren min. Vi gjorde masse research og prøvde å lage filmen så stilmessig korrekt som mulig.

 

– Mange blir mer kyniske med alderen. Men «Potiche» virker ømmere enn dine tidligere filmer. Bryr du deg mer om karakterene nå enn før?
– Da jeg jobbet med å skrive om historien til film ble jeg ordentlig rørt av Catherine Denevues karakter og eks-elskeren hennes som spilles av Gerard Depardieu. Hun er over seksti, i en alder man ikke tror man finner kjærligheten lenger. Men det skjer. Mannen hennes, den harde, kvinnehatende businessmannen gjennomgår også en forandring. Han er jo som en liten gutt mot slutten. Så det er mulig jeg har fått en sterkere medfølelse for mennesker med alderen.

 

DEPARDIEU UTE AV KONTROLL
– Fortell litt om musikkbruken i filmen. Diskoen fra Bees Gees og Boney M og de kitschy, franske easy listening-låtene, for eksempel. Er det noe du liker å høre på selv?
– Jeg researcher alltid. Det var viktig for meg å finne musikk fra perioden, ting som ble hørt på da. Og da jeg kom over Michelle Torres «Emmenè-moi danser ce soir» (Ta meg på dans i kveld) oppdaget jeg en trist historie om en trist kvinne som føler seg oversett hjemme, av en uoppmerksom ektemann. Ikke ulikt handlingen i filmen. Om jeg liker det selv? Selvfølgelig ikke. Jeg hører ikke så mye på musikk. I en film får musikken en annen sammenheng, en annen tone, om du vil. I den første kortfilmen jeg lagde brukte jeg den franske schlägeren «Sheila» som var veldig populær i sin tid. Da filmen kom ut var mange av reaksjonene ”Francois Ozon har fått oss til å like Sheila!” Det er en egen magi med musikk i film.

 

– Musikken er bare ett av flere elementer som gir «Potiche» en følelse av kitsch. Likevel (eller er det derfor) blir man lett rørt av den. Hvordan jobber du med balansen mellom ekte og «ekte» følelser?
– Det er en interessant kjemi og komedie oppstår jo gjerne når man blander motstridende elementer. All ære til Gerard og Catherine for å spille inn melodramatiske scener med en slik komisk timing. Jeg liker å alternere det tragiske med det morsomme, det er tilfredsstillende for meg, selv om publikum muligens blir forstyrret av det.

 

 

– Mens vi snakker om motstridende elementer. Catherine Denevue og Gerard Depardieu har jobbet masse med hverandre i de siste tretti årene. Trenger de regi i det hele tatt? Og hvordan er det å jobbe med så store ikoner?
– Javisst trenger de regi. Men det ligger mye saker og ting der fra før. De har jobbet mye sammen før, som du sier, vært gamle elskere et utall ganger tidligere. Det fine er at all den fortiden sklir inn i filmen, på en takknemlig måte. Gerard er forresten en fyr som MÅ regisseres, hvis ikke er han ikke til å kontrollere. Catherine var redd for at enkelte scener skulle bli for komiske. Mens Gerard er utålmodig med å få dem unna. Da oppstår det situasjoner som trenger regi, det kan du skrive opp.

 

– Men jeg takknemlig for å jobbe med en kjemi som har vart i så mange år og som bærer på en slags uuttalt kompleksitet.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Anmeldelse

Wildling

5 dager siden
  Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen.  Tyske Fritz Böhm har en CV proppfull av ulike filmerfaringer. Han har for eksempel klippet, skrevet...
Anmeldelse

A Ciambra

3 uker siden
Hoi, dette var både bra og mektig. I en frittstående oppfølger til flyktningedramaet Middelhavet følger regissør Jonas Carpignano den fjortenårige...
Anmeldelse

Skyggen fra treet

3 uker siden
Hat avler hat. Også på Island. Skyggen fra treet handler i hovedsak om en uheldig familie og deres destruktive forhold til resten av verden. Det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost