Byggmesteren og arkitekten bak Norske byggeklosser er fan av rødt, grønt og blått.

Einar Aarvig

27. februar 2018

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Tanken var egentlig å skrive, å bli journalist. Men Arild Fröhlich hadde alltid likt å filme med familiens store, vanskelig håndterbare VHS-kamera hjemme i Hallingdal. Han søkte seg til fjernsynslinja på Volda og kom inn.

– Jeg havnet i et gullkull, med utrolig mye fine folk som heller ikke var så interessert i journalistikk, men ville lage fiksjon istedenfor.

Bilderesultat for arild fröhlich

Arild Fröhlich

 

Gullkullet bestod av blant annet av Terje Rangnes (Snekker Andersen), Rune Langlo (Welcome to Norway), produsent Ørjan Karlsen (Bølgen) og Pål Laache(Takin Ova). Og ikke minst kona til Arild,  Thale Persen (Julekongen). Etter avsluttet dokumentarlinje i det sunnmørske student-tettstedet begynte Arild i NRK, med sketsjer til barneunderholdningen God Elg og reportasjer til den myldrende ungdomssatsningen U.

– Jeg jobbet først så å si gratis med en dokumentarserie, men etter hvert ble det mer
og mer sketsjer og fjas. Og en masse kortfilmer, blant annet med Silje Salomonsen
og Håvard Lilleheie. Det ble min filmskole, jeg lagde over tjue kortfilmer på et år.
Sprøtt, fordi jeg er fra Gol og hadde alltid tenkt at film, det er noe oslofolk driver med.

 

I denne perioden kom det første tilbudet om å lage ordentlig film, det vil si en av
kortfilmene som utgjorde Folk flest bor i Kina (2002), som tok for seg de ulike
politiske partiene. Arilds film hadde manus av Per Schreiner, Kristin Skogheim og en ku i hovedrollene og handlet om Senterpartiet. Mongoland av Arild Østin Ommundsen fra året før var en øyeåpner og inspirasjon.

Arilds Senterparti-segment fra Folk flest bor i kina (2002).

– Arild er en god kamerat, og en raus og inkluderende filmentusiast, og miljøet rundt
ham føltes som et parallellunivers til min egen vennegjeng. Mongoland fikk meg til å skjønne at det var mulig å lage film, selv om jeg ikke var fra Oslo. Han var og er veldig inspirerende.

I 2005 kom spillefilmdebuten Pitbullterje, basert på barneboka med nesten samme
navn. I filmen, som hadde mobbing som hovedtematikk, fikk moromann Atle
Antonsen vist seg fra en mer nyansert side enn tidligere, som den triste
kjøpesenternissen Torstein.

 

Bilderesultat for pitbulterje

Atle Antonsen i Pitbillterje (2005)

 

– Atle er gull. Vi kjente hverandre litt fra før, fra da jeg hadde regi på noen episoder av Ut i vår hage.

Tre år senere var Fröhlich ansvarlig for regien av Fatso, historien om en overvektig,
ensom og kjærlighetshungrig ung mann. Det triste utgangspunktet fikk et fargesterkt
og sprudlende uttrykk.

– Jeg filmet den på 35mm film, og var aldri innom en digital prosess. Det var old School hele veien. Det skulle jeg gjerne gjort igjen. Hvis man er glad i farger, er det
ingenting som kan matche film.

Deretter fulgte to barnslige filmer om Jo Nesbøs barnebok-doktor Proktor, i tydelige kulører. En del av Fröhlich-stilen lot seg identifisere: Sterke, klare farger.

Prisbelønte Grand Hotell (2016), der Atle Antonsen spiller en desillusjonert forfatter som ønsker å dø, var en mer behersket og seriøs film fra regissør/skuespillerduoen.

– Den er liten film, men viktig for meg. Det var fint å jobbe med Atle i en mer alvorlig
film.

TIL HELVETE

Det er stor sjanse for at du som leser dette, i løpet av ditt liv, har bodd i et hus fra
1970-tallet, for da var real byggeboom, boligfeltene blomstret opp. I 1972 tok
den senere filmkritikeren Pål Bang-Hansen pulsen på tidsånden, og lagde Norske
byggeklosser, om et par som prøver å sette en bolig i stand. Det blir en absurd
prøvelse, de hindres på ulikt vis av irriterende byråkrater og håndverkere, alle
sammen spilt av Rolv Wesenlund.

Man har ikke sluttet å fikse på hus her til lands. I 2016 brukte hver eneste nordmann
70 000 kroner på ombygging, renovering og tilbygg. Oppussing, ja. Skru på radioen
eller tv-en, det er overalt.

– Alle pusser opp hele tiden. Jeg pusser opp nå, liksom. Atle kom og ville lage
oppussingskomedie hvor han spilte én rolle mer enn Rolv Wesenlund i originalen. Vi
begynte med premisset og det var avgjørende at det var relevant og gjenkjennelig i
2018: Et par skal pusse opp et hus og Atles bikarakterer representerer all motstand
og medgang de får underveis, i et prosjekt som går til helvete. Atle er systemet og
håndverkerne. Men det viktigste er historien mellom paret. Det skulle ikke være en
serie sketsjer.

 

 – Hvor tett er dere på Pål Bang Hansens 1972-original?

– Vi har en figur som er et åpenbart nikk til den første filmen. Bortsett fra den har vi
løsrevet oss. Vi har funnet karakterer som Atle selv er god på og som riktignok har
mange av samme funksjonene som i originalen.

GJENKJENNELIG

Fröhlich understreker at Antonsen-figurene er biroller, at det er Ine Jansen (Helt
perfekt, Dag) som spiller hovedrollen.

– Dette er hennes første store rolle i en film, og det er nesten litt merkelig. Hun er den morsomste i sin generasjon. Hun har fantastisk timing, behersker både drama og komikk. Hun hadde veldig god kjemi med Anders.

Anders Baasmo Christiansen spiller Ines mann, en dæff barnebokillustratør som trives godt med å bo med kjæresten, hjemme hos en mor (Anne Marit Jacobsen) som tar mye plass. Parets ferd mot eget hjem er historiens drivkraft.

– Det er viktig at det er en gjenkjennelig historie, og ikke en serie sketsjer. Og det er
avgjørende at det er en komedie hele veien, også når Atle ikke er med. Målet er å få
det til å funke i nitti minutter i en kinosal. Jeg er spesielt glad i komedier, men det er
langt mellom de virkelig gode. Ofte er de morsomme i førti minutter, og så blir jeg
lei av manglende historie. Vi ville ikke ha en serie løse sketsjer, men at alle scener og
bikarakterer skulle drive historien fremover.

 

PROFF OG HELSTØPT

Manuset ble til ved at Atle lagde handling rundt karakterene sine, mens Arild skrev
om paret. Så lot de handlingene smelte sammen.

– Vi brukte lite improvisasjon. Men holdt alltid døra på gløtt for at det kunne dukke opp  morsomme ting på settet.

 – Atle Antonsen er blant Norges mest kjente og elskede skuespillere. Er han skikkelig diva, eller?

– Nei. Han er en gjennomgående proff og helstøpt type, vi har jobbet mye sammen og fortsetter med det. Og vi er jo venner. Atle stiller høye krav. Han er en en ren opptur å jobbe med. Han trenger ikke bevise noe. Han gjør alt fra opera til teater. Han er det største arbeidsjernet jeg kjenner. Ikke noe divanykker, vil bare lage best mulig film. Og han tør å slippe filmen når han skal videre til andre ting.

DRØMMEN OM DET PERFEKTE HJEM

1972-originalen var satirisk, med dårlig kamuflerte utfall mot myndigheter og
folkesjel. Har 2018-varianten av Norske byggeklosser slike lag?

– Det er en film om drømmen om det perfekte hjem. Den blir aldri ferdig. Man legger drøm og penger i henda på folk rundt seg. Filmen er ikke ment å være
samfunnskritisk, men bakteppet er vår virkelighet, og måten vi velger å leve livene
våre på. Jeg vet ikke om originalen var så samfunnskritisk, som det har vært snakket
om heller. Men man kan si at Norske byggeklosser holder opp et speil. Kanskje er
ikke den materialistiske drømmen om det perfekte hjemmet det man skal drive med?
Samtidig er det en historie om å prøve å få barn og løsrivelse fra egne foreldre. Om
et forhold som settes på prøve når paret flytter inn i et oppussingsobjekt. Det er
verbal humor. Men også slapstick som krever mer visuelt. Det gjelder å finne den
rette balansen mellom realisme og Atle med parykker.

KARAKTER I SEG SELV

Det gjaldt også å finne det perfekte huset, filmens egentlige hovedskurk. Teamet
endte med en eldre bolig i Leirsund utenfor Jessheim.

– Vi måtte finne et noe vi kunne herje vilt med. Noe som skulle rives.

– Det var såpass med herping, ja.

– Ja, og huset måtte være en karakter i seg selv. Det var trangt, men vi skar hull til
kameraene. Huset er skurken i filmen. Det tok litt tid å finne.

FARGERIK GODSTEMNING

Norske byggeklosser har den samme fargesterkheten som kanskje kan beskrives
som et varemerke hos Fröhlich.

– Jeg liker å ta utgangspunkt i basisfargene rødt, grønt og blått, og jobbe med
produksjonsdesignen på en måte som ivaretar hudtonene. Jeg synes det grå og
desarturerte greiene mange norske filmskapere driver med ofte er kjedelig og trist.
Jeg elsker farger. Og dette skal være en lett film. En fest. Det er ikke dommedag jeg
forteller om liksom.

 – Hvordan arter fargebruken seg i praksis?

– Man må tenke på hvordan man maler vegger, hvordan hudtoner kommer frem. Jeg
jobber med flinke folk jeg liker smaken til på kostyme, produksjonsdesign og sminke.

 – Ja, hvordan er stemningen under en komedieinnspilling?

– Det kan sikkert lages god film på tross av dårlig stemning, men jeg liker å jobbe med folk jeg er glad i og har det gøy sammen med. Vi hadde det veldig morsomt, men det er press hele tiden. Som fersk var opptak det verste jeg visste. Konstant frykt. Nå synes jeg det er morsomt. Liker å stå i koket. Selv om det plutselig kommer hagl i solscener. For ti år siden hadde jeg begynt å grine. Jeg liker å ha en god tone, få det beste ut av alle. Det er alltid trist når opptakene er over. Den gode stemningen bør skinne gjennom på lerretet, og det tror jeg det gjør her.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Anmeldelse

Wildling

5 dager siden
  Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen.  Tyske Fritz Böhm har en CV proppfull av ulike filmerfaringer. Han har for eksempel klippet, skrevet...
Anmeldelse

A Ciambra

3 uker siden
Hoi, dette var både bra og mektig. I en frittstående oppfølger til flyktningedramaet Middelhavet følger regissør Jonas Carpignano den fjortenårige...
Anmeldelse

Skyggen fra treet

3 uker siden
Hat avler hat. Også på Island. Skyggen fra treet handler i hovedsak om en uheldig familie og deres destruktive forhold til resten av verden. Det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost