Fassbinder, Spinal Tap, The Americans og Michael J. Fox

Einar Aarvig

12. september 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Ando Woltmann er vokalist i King Midas, musikkskribent i Morgenbladet og DJ.

 

Sjekk også ut de syndige filmgledene til.

Forlegger og krimblogger Aslak Nore

Trimdronning og aktivist Kari Jaquesson

Novelleforfatter Marie Aubert

Kvinnegruppa Ottar-leder Ane Stø

Kulturminister Linda Helleland

Samfunnsgeograf og debattant Karl Fredrik Tangen

KrF-formann Knut Arild Hareide

Sexinspirator og sexleketøy-ekspert Cecilie Kjensli

 

 – Hei sveis Ando! ! Hva driver du med om dagen?

 

– Når jeg ikke spiller musikk, så skriver jeg om den. Akkurat nå holder jeg faktisk på en sak om filmmusikk, så dette passer bra.

(Saken er ferdigstilt for lengst, og kan leses bak betalingsmur her.)

 

 – Hva er dine favorittfilmer fra populærmusikkens verden?

Head (Bob Rafaelson, 1968)

– Oi, farefullt felt. Mye bra, men mye grusomt. Biopic-sjangeren har skuffet meg så mange ganger at jeg har gitt opp å se filmatiseringer av artisters liv, det virker faktisk umulig å lage tilfredstillende biografiske musikkfilmer. Den ultimate musikkfilmen må nok derfor være Spinal Tap – en av tidenes morsomste filmer uansett sjanger. Med parodifilmen The Rutles som en god nummer to, i hvert fall for alle oss fans av The Beatles. Mange fine musikkdokumentarer selvsagt, Metallicas Some Kinda Monster er jo Spinal Tap i virkelighetslivet. En annen liten favoritt er The Monkees’ avskjedsfilm, Head. Veldig trippy og surrealistisk. God å fnise til.

 

 – Hvorfor er pop- og rockartister ofte så gode på film, og filmstjerner ofte så ræva på plate?

 

– Fordi alle popstjerner har et lite skuespillertalent inni seg, mens det nødvendigvis ikke er omvendt? Uten å være noen ekspert virker det på meg som skuespill handler mye om musikalitet – timing, gehør, rytme og så videre, så kanskje folk fra musikken stiller med et lite fortrinn? Dedikasjon tror jeg også har mye å si. Og så har sikkert musikkbransjen vært ganske slepphendte med å slippe til kjente tryner fra lerretet på plate, med ideen om at sånt selger uansett.

 

 – Hva er den beste filmmusikken?

– Svak for italiensk filmmusikk – Morricone, Nino Rota og kanskje spesielt progrock-gruppen Goblins musikk for regissøren Dario Argento. Miles Davis’ live-iimproviserte musikk til Louis Malles Heisen til skafottet. Lydsporet til Get Carter av Roy Budd. Nesten alt av Lalo Schifrin. Mica Levi er en ung, spennende filmkomponist. Ellers liker jeg kjølige synth-mestere som Tangerine Dreams musikk for Michael Mann – hans bruk av norske Terje Rypdals musikk i filmen Heat er kanskje den beste plassering av musikk i film noensinne. Iskaldt.

 

 – Hva er ditt første filmminne?

Otto er et næsehorn (Rumle Hammerich, 1983)

– Jeg mener å huske at det var filmatiseringen av Ole Lund Kirkegaards bok Otto er et nesehorn. I den store salen på Colosseum. Jeg gråt.

 

 – Hvilken film så du sist?

Burn the place you hide (Richard Knights, 2016)

– Dokumentaren Burn The Place You Hide om den norske artisten St. Thomas. Skikkelig vemodig og hudløst fra en tid og et miljø man kjente godt til selv, men som nå virket veldig, veldig lenge siden.

 

 – Hvilken kinosal har du flest minner fra?

 

– Det henger sammen med ulike faser i livet. De små salene på Saga og Eldorado i Oslo var viktige i fjortisfasen, mens Cinemateket på Grev Wedels Plass var mye brukt tidlig i voksenlivet. Da jeg bodde i Berlin gikk jeg ofte på lokalkinoen Babylon, der man satt på sånne vonde pinnestoler fra DDR-tiden. Jeg likte godt da alle kinoene og salene i Oslo hadde sitt eget særpreg, og bød på litt ulike opplevelser. Sist jeg var på kino føltes det som å være i en fabrikk. Med gode seter.

 

 – Hva er din favorittfilm gjennom tidene?

Angsten eter sjelen (Rainer Werner Fassbinder, 1974)

– Umulig spørsmål! Har alltid vært svak for Stanley Kubricks Barry Lyndon, men tror jeg må velge R.W. Fassbinders Angst Essen Seele Auf. RWF har vært en utømmelg inspirasjonskilde siden tysklæreren viste nettopp Angst… til klassen. Den traff meg så himla midt i bollen. Men den listen her er egentlig lengre enn du har plass til, altså.

 

 – Har du en guilty pleasure-film, altså en film du er litt flau over å like?

The Americans

– Merkelig konsept det begrepet der. Jeg liker for eksempel nesten alt av Michael J. Fox (dermed fikk vi en unnskyldning til å smelle til med TeenWolf som illustrasjonsbilde til saken, Red. anm.) veldig godt, men er det noe å være flau over i 2017? Neppe. Det kommer veldig an på hvilket miljø man henger i og hvem som sitter på definisjonsmakten. Den siste serien jeg så der jeg tenkte “dette-er-jo-litt-ræva-og-sikkert-ikke-så-bra-om-ti-år” var The Americans.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

I grov sjø

2 dager siden
-  Den første filmen har vokst seg til å bli en kultfilm, og flere og flere har oppdaga den. Den ble stadig lagt ut på Youtube i sin helhet, og vi lot...
Anmeldelse

Hjemsøkt

2 dager siden
Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen   Det fins rimelig mange grøsser-troper å ta av, og det å plassere en vakker kvinne alene i et stort hus...
Intervju

Ingen vanlig skrikedronning

3 dager siden
Hun har gjort mye forskjellig innen kulturfeltet opp gjennom årene. Videojournalist i NRKs Kulturavdeling, gratisavisredaktør, filmanmelder,...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost