Den store prøven har vært etterlengtet. Det er ikke hvert år man får en ny film fra rumenske Cristian Mungiu.

Le LD Nguyen

15. februar 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Ser man bort ifra antologi-filmen Tales from the Golden Age (2009) (og det skal man jo ikke gjøre…), så har Mungiu siden Gullpalme-vinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager (2007) kun én spillefilm på samvittigheten – Beyond the Hills fra 2012 – før han slapp Den store prøven i fjor. Filmen deltok i hovedkonkurransen i Cannes, og Mungiu vant prisen for beste regi. Filmmagasinet traff regissøren under Tromsø Internasjonale Filmfestival.

– Du tar deg god tid mellom filmene dine. Sammenlignet med vintage Terrence Malick er det kanskje ikke så gæli, men…

– Sammenlignet med Woody Allen er det jo katastrofalt, haha!

– Hehe, sant. Hvorfor har det vært slik?

– Finansiering av prosjektene er én ting, men jeg tror jeg hadde klart å finne penger til å lage flere filmer hvis jeg ville. Rumensk film er ganske oppegående. Den viktigste faktoren er at jeg ønsker å gjøre alt selv. Jeg har manus og regi, er sterkt involvert i alle sider ved produksjonen og tar meg av distribusjon gjennom selskapet mitt. Det er mye arbeid!

– Dessuten tar jeg ikke ting videre hvis jeg ikke føler sterkt nok for en historie eller et tema. Film er veldig personlig for meg. Jeg har ikke ønsket å produsere filmer på løpende bånd, i alle genre, leie inn andre regissører, og så videre. Det må være noe jeg brenner skikkelig for, komme fra hjertet.

Les anmeldselsen av Den store prøven

PORTRETT AV TIDEN VI LEVER I

Har du gått glipp av 4 måneder, 3 uker og 2 dager, så skylder du deg selv å lete den opp snarest. Det realistiske sosialdramaet om ulovlig abort utført i skyggene av kommunist-Romania er en fantastisk film, som vi i Filmmagasinet i sin tid belønnet med seks stjerner. Men allerede med spillefilmdebuten Occident (2002), en tragikomedie om rumenere som forlater landet for å søke lykken i vesten, fikk filmskaper Mungiu mye oppmerksomhet.

Samfunnskritikk, moral og etikk er kjernepunktene i Mungius filmer. Den store prøven handler om en middelaldrende lege som, foruten å være utro mot sin kone, bruker lysskye vennetjenester og bestikkelser for å sikre datteren et godt eksamensresultat, noe som får skjebnesvangre konsekvenser for både far og datter.
– Ofte er filmidéene mine knyttet til denmentale fasen i livet mitt. Ting jeg grubler på, ting som engasjerer meg. Det er for eksempel ikke tilfeldig at jeg begynte på Den store prøven da barna mine begynte å komme i en alder hvor de skal videreutdanne seg, ta fatt på voksenlivet. Samtidig ønsker jeg å forme historien og behandle tematikken på en måte som gjør at andre kan relatere seg til den; skape et slags portrett av den tiden vi lever i. Den store prøven er sånn sett en film som tar utgangspunkt i det middelaldrende menneskets syn på livet. Når man kommer opp i disse årene, så ser man gjerne tilbake på valgene man har tatt og det livet man har levd. Noe har forhåpentligvis vært bra, men ikke alt har blitt slik man forestilte seg, og man prøver, nærmest for enhver pris, å legge forholdene til rette for at barna skal kunne unngå å gå i de samme fellene som man selv har tråkket i.
4 måneder, 3 uker og 2 dager foregår i Ceaușescu-tiden, mens Den store prøven er lagt til dagens Romania. Har landet beveget seg mye fremover siden diktatorens fall?
– På noen områder, ja, definitivt. Men det er fremdeles et samfunn preget av tungrodd byråkrati og mye korrupsjon, og hendelsene i Den store prøven er absolutt ting som kunne utspilt seg i virkeligheten også. Korrupsjon handler ikke bare om menneskelig grådighet, men også om dysfunksjonelle samfunnsstrukturer. Når man føler at man ikke kommer noen vei, at systemet ikke gir rom for at man kan bruke evnene sine og utfolde seg, oppnå ting her i livet, så er det lett å ty til snarveier – eller gi opp. Romania har mistet nær ti prosent av befolkningen siden Ceaușescus fall, mange har valgt å flytte. Landet har tatt viktige skritt i riktig retning, men husk at dette er ikke et land som har en lang liberal, demokratisk tradisjon.
– Endrer du ofte på ditt eget manus når innspillingen er i gang?

– Nei, ikke mye. Det vil si, når jeg ferdigstiller manuset, så holder jeg enkelte luker åpne fordi jeg vet at enkelte scener vil trenge en grad av improvisering for å fi nne riktig balanse. Og med riktig balanse, så mener jeg at jeg foretrekker å la scenene utspille seg på en måte som gjør at publikum kan gjøre seg opp sin egen mening om det de ser, jeg ønsker ikke å dytte mine egne meninger og oppfatninger på folk.

– Men strukturen må være klar på forhånd. Under selve innspillingen har man veldig mange ting å forholde seg til, både av praktisk og kunstnerisk art, så man er konsentrert om å få arbeidsdagen til å henge i hop. Derfor er det lett å miste litt perspektiv over helheten, så jeg tror ikke det er spesielt lurt å improvisere for mye underveis.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie ""
Anmeldelse

Må jette

2 dager siden
Må jette (jette = slang for å ”stikke” for oss som ikke er hippe nok til å skjønne det) utforsker kontrastene mellom den grå, tunge drabantbyen i...
Intervju

Christopher Nolans krigsepos

6 dager siden
Det finnes knapt noen større kvalitetsgaranti enn Christopher Nolan i dagens filmverden. Det skal litt til for å matche en liste bestående av titler...
Image from the movie ""
Anmeldelse

War for the Planet of the Apes

7 dager siden
I den siste filmen i ape-trilogien med de kompliserte titlene, har Cæsar og flokken søkt tilflukt i noen bortgjemte fjellområder i California. Krigens...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost