En mann som skriker, hogger og vandrer rundt i skogen skal få oss til å forstå mer om frykten for det meningsløse i Jorunn Myklebust Syversens debutfilm.

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Intervju

Se flere artikler

– Det begynte som en novellefilm med et manus på 33 sider, men etter at jeg hadde råklippet filmen satt jeg igjen med 90 minutter og følte mye ville gå tapt om jeg ble nødt til å kutte ytterliggere. Maria Ekerhovd og jeg søkte om tilskudd til langfilm, var så heldig at vi fi kk det og kunne lage filmen ferdig til det den er i dag, forteller Jorunn til Filmmagasinet.

Jorunn gikk på Kunstakademiet i Bergen, tok eksamen i 2005, var en rask tur innom Berlin før hun fl yttet til Oslo der hun har jobbet med videokunst siden. I tillegg til prosjekter hun har drevet frem på egenhånd har hun siden 2009 jobbet med filmfotografen Marthe Vold.

– Jeg har alltid vært opptatt av audiovisuelle virkemidler, og er veldig glad i regissører som har et bevisst forhold til virkemidlene sine. I Hoggeren hadde jeg lyst til å nærme meg en klassisk fortelling, men jobbe aktivt med å bryte forventningene hos publikummet.

Å HOGGE TRÆR

I Hoggeren møter vi Anders som bruker store deler av tiden sin på å hugge trær uten mål og mening. Vi får vite at det har skjedd noe forferdelig, men utover det er det sparsomt med informasjon.

– En av tankene var å lage film om en person der du aldri får vite hva som er skjedd – utover at det er grusomt. Jeg ville først og fremst skape en følelse og en stemning som publikummet kunne kjenne seg igjen i.

 – Det hugges en del i filmen. Hva er ditt forhold til trehugging?

– Jeg har aldri tatt i en øks, men slekta mi kommer fra samme sted som filmen er spilt inn så jeg kan i hvert fall si at det ligger god erfaring i familien.

– Fortell litt mer om hvordan rammefortellingen oppsto…

– At karakteren Anders hogger seg fast i egen fortid handler mye om frykten for det meningsløse og behovet vi har for å kjenne en mening med livet, noe som har vært en rød tråd i mange av mine prosjekter. Jeg tror vi gjennom behovet for å finne mening har lett for å proklamere vår egen sannhet til andre.

HELE FAMILLIEN ER MED

To profesjonelle skuespillere, Anders Baasmo Christensen og BenjaminHelstad, figurerer i filmen, resten er amatører og flere av dem er fra Jorunns egen familie.

– Jeg hadde blant annet mange samtaler med tanten og onkelen min. Onkel Bjarne reagerte sterkt på ideen om en mann som fikk hugge og drive hærverk av skogen. Denne motstanden var noe karakteren Anders trengte så jeg spurte om han ville være med i filmen. I tillegg castet fetter Terje seg selv. Han hadde den direkte personligheten som ville gjøre verden vanskeligere for Anders. Jeg bestemte meg for at Baasmo Christensen ikke burde forberede seg på Terje og derfor møttes de heller
ikke før vi tok scenen.

– Hvordan var det å arbeide med hele familien?

– Jeg bestemte meg for å ikke gi dem manus. Da ville det blir så mye å huske på og i tillegg ville jeg ikke at de skulle få for mye empati med karakteren Anders. Samarbeidet har kun gitt mersmak og jeg kunne godt tenke meg å jobbe med dem igjen.

– Hovedpersonen skal være ”en helt vanlig mann,” men likevel har du valgt en svært kjent skuespiller…

– Jeg tenkte lenge på om jeg skulle bruke en amatør i hovedrollen, men fordi det var såpass krevende bestemte jeg meg for at jeg trengte en skuespiller. Anders var et naturlig valg. Han er en skuespiller som klarer å skape karakterer man kjenner seg i igjen i uansett hvem han spiller. Jeg kjente også at karakteren Benjamin måtte spilles av en profesjonell og Anders tipset meg om Benjamin Helstad. De var en kjempebra match og han er også en skuespiller som i mine øyne klarer å skape det autentiske.

ET HUMANISTISK PROSJEKT

Karakteren Anders har et sterkt behov for å komme seg ut i naturen i forbindelse med sorgprosessen han går igjennom.

– Burde vi dra ut i skogen og skrike litt oftere, tenker du?

– På en måte ja. Jeg tror at sorg har en veldig fysisk side som vi ofte ignorerer. Filmen er på mange måter et stikk i siden til opphøyelsen av det intellektuelle. Samtidig prøver jeg absolutt å fremme en tanke om at vi kanskje hadde hatt det bedre av å være mer fysiske i naturen.

– Det minner litt om en romantisering av naturen?

– Jeg tror jeg heller vil si at jeg spøker litt med det at vi har en tendens til å romantisere mennesket i naturen gjennom kulturen vi lever i. Men skal vi først inn i skogen og overleve i dette miljøet har vi ikke lenger håndverket for å klare oss. Sånn er det med karakteren Anders, og sånn er det nok med fl ere av oss. Hva som skjer når vi ikke lenger har redskapene til å overleve og forvalte jorda var noe jeg ville undersøke.

– Filmen tar for seg mannen i krise, men vil du si at Hoggeren har noe mer kjønnsløst og universelt over seg?

– Det ikke til å legge skjul på at jeg ønsket å skildre de mekanismene og forskjellene i kjønn som er ekstra synlige på bygda. Jeg ville skape en situasjon der den typiske myke norske mannen føler seg utilstrekkelig i møte med dette mannsdominerte miljøet, og hvor kvinnens rolle er mindre viktig.

– Når det er sagt er dette i hovedsak et humanistisk prosjekt. Karakteren Anders har opplevd veldig konkrete ting som gjør at han har det vondt og filmen undersøker først og fremst hvordan dette blir møtt av andre. Jeg opplever at de som møter ham tenker at han ikke er helt riktig skrudd sammen, noe som er stigmatiserende. Det gjør at Anders mister følelsen av å bli sett og anerkjent for den han er og det han har opplevd. Dette sier noe om hvor lett vi setter en diagnose på folk i stedet for å se et individ som handler naturlig sett i lys av et traume de har opplevd.

– Blir det mer trehogging i neste film?

– Nei, nå er jeg faktisk i gang med et prosjekt som heter ”Disco.” Jeg har tidligere jobbet med et fotoprosjekt og videoverk med freestyle- og discodansere som jeg driver og videreutvikler. Så nå er jeg i gang med å lage en spillefilm om dette miljøet blandet sammen med et frikirkelig miljø, avslutter Jorunn.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie ""
Anmeldelse

Ekspedisjon Knerten

2 dager siden
For Lillebror og Knerten lar vinteren vente på seg. Det bare regner på Vestlandet, og regn er kjedelig. På fjellet skal det derimot være snø, og...
Image from the movie ""
Anmeldelse

Suburbicon

2 dager siden
Men George Clooney, hva skjedde? Det var lov å ha et lite håp om at han som regissør skulle reise seg fra asken etter katastrofale The Monomument’s...
Intervju

Knerten i snøstorm

6 dager siden
Ekspedisjon Knerten byr på snø, mye snø. Lillebror er nemlig lei av jul uten det hvite elementet, men ganske raskt blir det mer enn nok snø når...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost