Nicolai Berg Hansson

12. januar 2018

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Om du ikke kjenner til navnet P.T. Barnum, kjenner du i hvert fall til hans ettermæle. Mannen var en pioner innen showbiz, forente lavkultur med kunst og er ansvarlig for å forme sirkuset slik vi kjenner det. Med andre ord var han «the greatest showman».

For alle som fulgte med på Oscar-utdelingen i 2009 eller som har sett Les Miserables, er det åpenbart at Hugh Jackman er glad i å synge og danse. Men sånn har det ikke alltid vært. Lenge var han kun kjent som Wolverine i X-Men-filmene, som innimellom slo til med praktfulle, mer seriøse roller i filmer som The Prestige, The Fountain og Prisoners.

– Jeg ville virkelig gjøre en musikal, fordi jeg følte at jeg var en av de få i Hollywood som faktisk kunne gjøre begge deler, forteller skuespilleren når vi møter ham i London.
– Spille både drama og gjøre show. Da jeg begynte som skuespiller, var dans og sang noe jeg virkelig dreiv mye med. Men etter at jeg hadde gjort en musikal på scenen, fikk jeg plutselig ikke flere jobber! For da ble jeg sett på som en «sang og dans»-fyr. Men jeg sa «Nei, det er ikke meg! Jeg er en skuespiller som tilfeldigvis kan synge og danse».


RISKY ORIGINAL

Sjansen til å ta på seg danseskoene kom da The Greatest Showman ble igangsatt i Hollywood for sju år siden. Den gang ble det sett på som et svært risky prosjekt å lage en musikal med originalmusikk og en ny historie.

– Du var involvert nesten fra starten?
– Ja. Jeg hadde veldig lyst til å gjøre noe nytt: Ny story, nye låter, for i Hollywood hadde ikke dette blitt gjort på over 20 år. Det ble sett på som en altfor stor utfordring for publikum. Å be dem høre ti låter de aldri har hørt før, det er risikabelt. Så vi visste at dette måtte være perfekt for at det skulle funke. Men, lite visste vi at La La Land også var under produksjon.

La La Land gikk under radaren for de fleste?
– Uten tvil. Disse filmene ble skutt samtidig. Det er lett å glemme nå, men La La Land er egentlig en veldig liten film. Jeg hadde såvidt hørt at det var en indie-musikal på gang som tok for seg filmbransjen på en eller annen måte, men det var det. Dette er en helt annen type produksjon, dette er Hollywood på sitt største og mest prangende.

LØY TIL PRODUSENTEN
Likevel er det mange likheter mellom de to filmene. Der La La Land ble laget av den unge nykommeren Damien Chazelle, er The Greatest Showman den aller første filmen til regissør Michael Gracey. Og låtskriverduoen Benj Pasek og Justin Paul har skrevet musikk til begge filmene. På den tiden var de helt ukjente, men siden den gang har de fått en Oscar å skilte med.

– For å få dem med på laget, løy Michael Gracey til studioet om at de hadde vunnet en Tony. Og Hollywood-produsenten sa «For hvilket show?». Og Michael svarte «James and the Giant Peach». Men det stykket finnes ikke. Det var bare noe som hørtes troverdig ut, som produsenten ikke gadd å faktasjekke. Men nå har de jo faktisk vunnet en Tony, og mer til!


IKKE FREMMED FOR FREAKS

I The Greatest Showman spiller Hugh Jackman altså P.T. Barnum, som oppfant det moderne sirkuset, og som solgte det spektakulære og eksotiske. Siden det var på midten av 1800-tallet, innebar dette blant annet «freaks» som man så ulekkert kalte det på den tiden: damer med skjegg, kjemper og dverger, albinoer, you name it. For Barnum (slik han presenteres i filmen, i det minste) handlet det ikke om å utnytte disse menneskene, men å presentere oss alle som likeverdige.

– For å være ærlig, har jeg fortalt denne historien i tjue år allerede, sier Jackman, fordi X-Men handler om det samme. Mutanter, freaks, som blir sett ned på. Veldig likt. Jeg føler jeg kan fortelle den i tjue år til.

Men utenom den lignelsen, er det lite ved hans nye film som minner om X-Men. Dette er lystig, romantisk og overdådig som bare en musikal kan være, med musikk som minnet undertegnede om en krysning mellom Melodi Grand Prix og Katy Perry. På skjermen blir Jackman akkompagnert av blant andre Zac Efron, som slo gjennom i Disneys High School Musical-filmer. Denne filmens høydepunkt ligger i en spektakulær scene de har sammen på en bar.

– Hvor vanskelig var den scenen å filme?
– Det var bare gjentakelse på gjentakelse, øvelse på øvelse. Vi gjorde vel 30 forsøk på innspillingsdagen, og hadde øvd i nesten tre uker på bare den scenen.
Vi hadde øvd i et åpent, fritt miljø, skyter Zac Efron inn. Vi tenkte ikke over at på innspillingen kom det til å være lys og ledninger i veien. Gulvet var glatt, og trappene var formet etter Hughs størrelse. Så han bare spaserer rundt mens jeg må gjøre kjempehopp for å holde følge. Beina hans når jo meg til brystet.

På spørsmål om de føler de har blitt sett på som lite maskuline fordi de gjør musikaler, har de to skuespillerne forskjellige opplevelser.

– Som tenåring var det et problem, sier Jackman. Jeg ble mobbet fordi jeg danset, så jeg sluttet. Det ble et slags kompleks. Og mange år senere kom personen som mobbet meg bort og sa «Jeg gjorde noe skikkelig dumt for mange år siden. Du burde være på scenen».

For Efron, som vokste opp med Moulin Rogue, var det enklere:
– Det faktum at Ewan McGregor har spilt i musikal, gjorde meg mer selvsikker. Hvis Ewan har gjort det, er det kult.

MUSIKALENS COMEBACK
Etter noen høydepunkter på begynnelsen av forrige tiår i form av Moulin Rouge (2001) og Chicago (2002), har musikalen noe ufortjent blitt behandlet som en lavpannet, lettbeint sjanger. Etter kjempesuksessen til La La Land og nå den påkostede The Greatest Showman, er kanskje det i ferd med å endre seg. Den tidligere Wolverinen tror i hvert fall at musikalen kan være på vei tilbake.

– Tror du musikalens voksende popularitet skyldes at mange føler vi lever i mørke tider, politisk og økonomisk?
– En form for eskapisme mener du? Vanskelig å si, for den forrige musikalen jeg gjorde var Les Miserables, og det er jo ikke noen gladhistorie akkurat. Ikke noe man får lyst til å danse av. Men når du tenker på filmene til Fred Astaire og Ginger Rogers, filmer som bare skal få deg til å smile, så tror jeg folk er mer åpne for det nå enn for ti år siden. Hvorfor, vet jeg ikke. Men det er mye dårlige nyheter og håpløshet ute og går, så jeg tror publikum leter etter noe som får dem til å smile. Det kjente Barnum-sitatet stemmer veldig godt: «The noblest art is that of making others happy». Det er verre ting man kan gjøre med livet sitt enn å få folk til å smile.

– Samme type filosofi hadde karakteren du spilte i Christopher Nolans The Prestige. Relaterer du lett til det å være showman?
– Begge karakterene er besatt av et ønske om å underholde, men ikke bare fordi de vil, men fordi de må. Fattigdommen som Barnum opplevde, var helt ekstrem. Da faren døde, var han ansvarlig for ti søsken, og han var fortsatt bare tenåring. Skoene han hadde på seg på vei hjem fra begravelsen, ble bokstavelig talt revet av føttene hans av skattefuten, fordi han var i så stor gjeld. Det var dette han kom fra. Så suksess for Barnum var ikke en luksus eller en drøm, det var ren overlevelse. Sånn er det ikke for meg. Jeg var 26 da jeg fikk min første skuespillerjobb, og jeg tenkte at jeg gir det fem år. Jeg skal gi alt jeg har de neste fem årene, og hvis jeg ikke kan betale husleia når jeg er 31, da gir jeg meg. For jeg vil ikke være 40 år og låne penger fra venner og sove på foreldrenes sofa. «Jeg har en audition neste uke, altså!». Ingen vil være den fyren.


TYNNHUDET

Husleia er åpenbart ikke et problem for Jackman lenger, men han legger ikke skjul på at det fortsatt er visse ting som plager ham:
– Da jeg ble skuespiller, var min fars største bekymring at jeg er så tynnhudet. Så jeg leser anmeldelser sånn her, sier han mens han kniper igjen øynene og holder hendene så langt unna seg han klarer.

– Så du bryr deg om kritikk?
– Man skal ta alt med en klype salt, så klart. For uansett hva folk sier, kan det gå fryktelig inn på deg. Til og med gode ting! Hvis noen sier «Denne fyren er den morsomste jeg noen gang har sett», så begynner du å tenke… «Morsom? Hva var det jeg gjorde som var så morsomt?», og du overanalyserer og mister det genuine du hadde som gjorde deg så morsom i utgangspunktet. Men jeg føler jeg har et ansvar for å vite hva folk syns om arbeidet mitt.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Tid for TIFF!

1 dag siden
Årets TIFF blir den 28. utgaven. Da TIFF startet i 1991 var det som en reaksjon mot mangelen av smalere kvalitetsfilm på de kommunale kinoene. Den gang...
Anmeldelse

The Greatest Showman

4 dager siden
Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen Da ryktene om at Hugh Jackman skulle tre inn i manesjen som P. T.  Barnum begynte å surre for nesten ti år siden,...
Anmeldelse

Call Me By Your Name

4 dager siden
Når man ser opp mot 250 filmer i året, hender det en svært sjelden gang at man ramler over noe som overgår omtrent alt man har av film i minnet. Det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost