Om å gjøre ting på ordentlig, om mildhet og respekt. Margreth Olin tar oss inn i leken.

Einar Aarvig

1. mars 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Margreth Olin elsket ikke å gå i barnehage. Var mer av en observatør, fant ikke plassen sin midt i en barneflokk, hadde ingen voksne hun knyttet seg til. Etter å ha fått et huske-bildekk i bakhodet var det nok. Fem år gamle Margreth gjemte seg, snek seg ut av porten og gikk tre kilometer fra Ringstad til Handelslaget, der foreldrene arbeidet. Hun gikk ikke inn til dem, men til Emma i kafeen i etasjen over.

– Jeg spurte om jeg kunne være sammen med henne på jobb, og det fikk jeg lov til. Jeg fikk være med en voksen jeg var veldig trygg på, som hadde stor respekt for meg og som tok meg helt på alvor. Vi gjorde alle ting på ordentlig, lagde mat, og plukket bær. Eller vannet på kirkegården, der Emma sa at «hun som ligger der, Margreth, hun svikta kjærligheten og det kan ikke du gjøre, for da må du leve alene.»

 

Anmeldelse: En film om oppvekst, miljø og lek og lærdom om hverandre. Sånn sett kan den minne mye om en tidligere film av Olin, 2004s Ungdommens råskap, men dette er en betydelig hyggeligere opplevelse.
 

INN I LEKEN

I Barndom er den voksne Margreth og et minifilmteam fluer på veggen i Aurora Steinerbarnehage på Nesodden. Vi følger en gjeng seksåringer gjennom sitt siste år før de skal begynne på skolen. Opplevelsene deres minner mer om filmskaperens tid med Emma enn om egen barnehageerfaring:

– Jeg tenker at de har det veldig godt. Det handler om den dype respekten de voksne har for dem og at de voksne har en trygg tilknytning til dem. Det handler litt om ting som bemanningsnormer; er det nok voksne per barn? I de første årene er jo det helt avgjørende. Ikke de andre barna, men at det er voksne der man føler seg trygg på.

– Dette er en film jeg har hatt lyst til å lage lenge. Hvor vi tas med inn i barns lek, også den leken voksne synes er hemmelighetsfull og merkverdig og ikke helt forstår. Jeg kunne sikkert ha brukt en barnehage hvor som helst i Norge. Men det er sårbart å skulle komme inn og filme på denne måten. Jeg var helt avhengig av tillit fra foreldre og de ansatte.

Valget falt derfor på den samme barnehagen datteren Milla hadde gått på mange år tidligere. Der fantes det mest trygghet, med foreldre og miljø som har fulgt Margreths filmer og vet hvem hun er.

– Tillit er alltid avgjørende i dokumentarer, og i dette tilfellet måtte de voksne gi sin godkjenning på vegne av barna.

VEGGFLUER OG TRÅDLØSE MYGGER

Når man ser Barndom, glemmer man fullstendig at det er kamera der, barna enser aldri noe filmteam, atferden er naturlig og ukorrigert. Olin har laget film på samme observerende vis før, hun var varierende grader av sindig veggflue i Dei Mjuke Hendene, Ungdommens råskap og Mannen fra Snåsa også. Hva er trikset?

– Det handler nok mye om erfaring. Og om hvordan ledelsen introduserte oss for barna: «Her er Margreth, hun er mamma til to jenter. Hun har lyst å være her hos oss, hun.» Vi tok aldri kontakt med barna, avbrøt aldri noe, iscenesatte aldri. Og hvis det skjedde noe fantastisk uten at kamera var på, så skjedde det uten at kamera var på. Vi gikk ikke tilbake og ba barna gjenta det de gjorde. Og vi tilegnet oss noe av den samme mildheten og respekten overfor barna som de ansatte.

De voksne lederne i barnehagen ble utstyrt med trådløse mygger, barnas samtaler ble fanget opp av lydbommer. Og etter hvert krystalliserte hovedpersonene seg. Margreth zoomet snart inn på seksåringene i seksårsklubben.

– Hadde dette vært i det vanlige, offentlige skolesystemet, ville disse barna gått i første klasse og sittet bak hver sin pult. Å se seksåringene leke, bruke fantasi og kreativitet var givende, og særlig Ludvig og Uriel var komfortable og trygge med å ha oss tett på leken.

ETT ÅR OG HUNDRE TIMER

Et enormt materiale skal bli til en nådeløst kort kinodokumentar, og mange tøffe valg måtte tas i klipperommet. Samtidig har Olin en intuitiv følelse av hva som er filmen:

– Det er så mange muligheter når man har hundre timer materiale. Men i en opptakssituasjon så kjenner man det med en gang når man har en nøkkelscene. Jeg bygger filmen rundt disse. Her fikk jeg mye materiale det ikke var plass til, for eksempel med de yngste barna.

På rollelista til Barndom figurerer Bjørn Olaf Johannesen (Pyromanen, Kampen for tilværelsen, Dirk Ohm) som en manuskonsulent. Hvilken rolle spiller manus i en dokumentar?

– Jeg produserer jo mine egne filmer, det er vel bare jeg og Bent Hamer som holder på sånn, tror jeg. Det betyr at det er avgjørende for meg å ha en kreativ kraft som Bjørn Olaf å diskutere ideer med, både formmessig – hvordan jeg har tenkt å legge det opp, og hva jeg vil fokusere på. På en dokumentar «skriver man frem filmen» i klippen. Bjørn Olaf var den første jeg tok inn i klippen, slik var det også på «Mannen fra Snåsa».

LEK ER LÆRING

Filmen har vært i støpeskjea lenge, hun har fått nødvendige godkjenninger fra foreldre. Dermed er faktisk Barndom spilt inn helt samtidig med fjorårets store dokumentarsuksess, Mannen fra Snåsa. Margreth la opp logistikk-løpet etter å ha konsultert barnehagens årsplan.

Sier filmen noe om barndom generelt, føler du? Eller mest om barndom i Norge i 2017?

– Begge deler. Filmen sier noe allment om barnets vesen. Det opplever jeg at den gjør. Skaperkreftene i barnet. Gleden i barnet. Jeg tenker på leken som barnets arbeid. Filmen er tidløs, men samtidig svært politisk og aktuell. PISA har sterk innflytelse på innholdet i skolen i alle OECD-land. Det er krefter som nå ønsker gjøre barnehagen til en arena for skoleforbredelse og innføre akademisk læring for stadig yngre barn. Hvem tjener på dette? «Tidlig innsats» – det fremstilles som noe barnet får, men når leken fortrenges, tenker jeg at det er omvendt, at barnet fratas noe. Leken er barnets måte å være i verden på, vokse på. I fjorårets Stortingsmelding skilte man mellom lek og læring. I virkeligheten er det ingen forskjell. Lek er læring.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Kald krig

8 timer siden
Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom...
Anmeldelse

Den 12. mann

8 timer siden
Historien om Jan Baalsruds strabasiøse flukt fra tyskerne våren 1943 er en klassisk norsk heltehistorie, og er blitt fortalt før i Oscar-nominerte Ni...
Anmeldelse

Star Wars: The Last Jedi

2 dager siden
Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost