Synnøve Macody Lund gjør sin første hovedrolle i den psykologiske grøsseren Hjemsøkt.

Le LD Nguyen

20. november 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Hun har gjort mye forskjellig innen kulturfeltet opp gjennom årene. Videojournalist i NRKs Kulturavdeling, gratisavisredaktør, filmanmelder, dokumentarfilmregissør og romanforfatter. I tillegg til å ha skaffet seg en ikke ubetydelig karriere som skuespiller, altså

 

– At jeg nå arbeider som skuespiller og skriver bøker utenom føles både naturlig og fantastisk, sier Macody Lund.

–  Jeg elsker å jobbe prosjektbasert, å gunne på som faen i perioder, for så kunne ta det mer med ro og samle meg, skrive, tenke.

 

GUDESENDT

Filmfolket vil muligens kjenne henne best gjennom rollene i Morten Tyldum-suksessen Hodejegerne (2011) og som dronning i årets Askeladden – I Dovregubbens hall. På tv-skjermen har hun vært å se i seriene Frikjent på TV2 og den skandinaviske samproduksjonen Black Widows på TV3.

Hodejegerne (2011)

 – Du hadde ingen skuespillererfaring da du ble hentet inn til en stor rolle i Hodejegerne. Tenkte du at det var en one-off, eller så du for deg at det skulle bli flere skuespillerjobber?

– Rollen i Hodejegerne vil alltid stå for meg som gudesendt, men samtidig noe jeg fikk til fordi jeg var på et sted i livet der jeg MÅTTE skape en forandring. Da jeg fikk forespørselen om å stille på audition lo jeg bare litt først. Men etterhvert, når jeg begynte å forberede meg, merket jeg at dette er noe jeg liker, dette er noe jeg kan gjøre.

 

– Da jeg var på den siste auditionen der jeg skulle spille mot Aksel, var mange involverte i produksjonen tilstede. Kjemien mellom meg og Aksel og Morten Tyldum var veldig bra, og jeg tror jeg skjønte allerede da at jeg kom til å få rollen. Etter innspilling tenkte jeg at dette var en one-off, ja, helt klart. Jeg hadde ingen anelse om det jeg hadde gjort var bra nok. Og prestasjonen var også naturlig nok ujevn, da jeg ikke hadde gjort noe før. Noen scener er jeg dritdårlig, andre scener er jeg kjempegod.

 

– Men det føltes uansett fantastisk da jeg så filmen første gang. Jeg visste da, kanskje mest som filmanmelder, at her har de fått til noe veldig, veldig bra. At vi skulle vinne priser over Skyfall, bli nominert til BAFTAs og feste med Clooney og Affleck, ante jeg ikke. Men det året vi turnerte Europa med Hodejegerne kommer jeg aldri til å glemme. Det skapte en lidenskap i meg jeg aldri kommer til å bli kvitt.

 

 – Har du skolert deg innen faget siden den gang?

 

 

 – Nei. Men jeg har nesten jobbet hele tiden. Bortsett fra da jeg skrev romanen. Men jeg har en avtale med Cecilie Askeland Mosli om å kjøre noen sessions når vi finner tid og rom til det. Hun ser veldig godt hvordan jeg jobber og hva jeg kan gjøre bedre. Hvordan jeg som nettopp uskolert skal benytte dette, og stole på mine egne instinkter.

 

 

– Etter en serie som Black Widows, en svart komedie med tilsiktet stereotype karakterer, merker jeg at spillet mitt har hatt en tendens til å bli større, i ting jeg holder på med nå. Det liker jeg ikke. Jeg vil gjerne holde på den naturlige, mer direkte tilgangen jeg har til det emosjonelle. I Hjemsøkt måtte jeg bruke begge deler, både det store og det subtile; i den stigende graden av frykt som kreves utover i filmen. Det var veldig utviklende. Jeg krysset noen nye grenser i meg selv der, og ingenting er jo fetere.

 

 

MANUS AV PRISVINNENDE FORFATTER

Manuset til Hjemsøkt er skrevet av Maja Lunde, forfatteren bak den internasjonale hiten «Bienes historie». Lunde skrev førsteutkastet for mange år tilbake, da hun hoppet av fast jobb etter å ha fått utviklingsstøtte for å jobbe med nettopp dette prosjektet. Siden har hun utviklet manuset videre i flere runder, og det er altså først nå at det har blitt film av det hele.

 – Har du sparret med Maja Lunde på manusfronten, siden du selv er forfatter, journalist og filmmenneske?

 – Vi jobbet en del med Hjemsøkt-manuset, både Maja, regissør Calle Christian Raabe, medskuespiller Ken Vedsegaard og jeg, før vi gikk i opptak. Men det var mest for å utvikle paret, Cathrine og Markus, litt mer, for å gjøre det mer komplekst. Dette var jo i 2015, og før Majas internasjonale braksuksess. Jeg er mektig imponert over hva den dama får til. Men ikke overrasket. Hun er en broilermind, ingenting unnslipper hennes argusøyne. Det var mye hennes solide manus som gjorde at vi kunne gå så kjapt i gang med innspilling.

 – Hjemsøkt er en annerledes type grøsser, så noe skrikedronning-rolle er det jo ikke snakk om. Har du for eksempel hatt Nicole Kidman i The Others litt i tankene?

 

– Absolutt! For meg er ikke Hjemsøkt egentlig en typisk grøsser i det hele tatt. Jeg vil heller si at den, som Triers Thelma, blander dramaet og grøssergenren. På mange måter er Hjemsøkt et portrett av en moderne, litt kald, utilnærmelig kvinne som ikke vil ha barn, men klassisk også, litt slik Hitchcock skaper sine mystiske univers rundt sine kvinnelige hovedrolleinnehavere.

 

– Filmens historie er sentrert rundt Cathrine, hovedkarakterens opplevelse og reise, slik vi følger Nicole Kidman i The Others. Det er i denne personlige formidlingen den “naturlige” virkeligheten blandes med de overskridende grøssergrepene. Også visuelt synes jeg filmen balanseres mellom det moderne, kalde, nordiske og en gammeldags, litt film noir-aktig estetikk. Dette kan vi selvsagt takke filmfotograf Philip Øgaard for.

 

KVINNER OG SKREKK

 

 – Såkalte hjemsøkt hus-filmer går det jo tretten på dusinet av innen genren. Hva må til for å skille seg ut?

 – Ja, sånn sett har jeg sansen for tv-serien American Horror Stories, som samler disse typiske trendene i det hjemsøkte huset, asylet, hotellet osv. Ellers er en av mine favoritter faktisk The Others. Og andre grøssere med en smart twist, som Den sjette sansen. Av dramaer/thrillere som bruker grøsserelementer elsker jeg Aronovskis Black Swan, og ellers det meste av Hitchcock. Den reneste, mest vellykkede grøsseren jeg har sett, eller den som gjorde meg mest redd, er nok The Ring.

 

-Som filmviter synes jeg forøvrig det er interessant å se hvordan kvinner “brukes” i skrekkfilm. Kvinner, barn og minoriteter får jo ofte en ganske exploitation-aktig behandling i denne genren. Men ser man etter finnes det mange “feministiske” grøssere også.

Carrie, The Babadook eller Rosemary’s Baby. Her får kvinnene riktignok gjennomgå, men er også sterke nok til å ta igjen og overvinne de onde kreftene. Jeg tror det er en myte at kvinner ikke liker skrekk og blir så lett skremt. Personlig både tåler og liker jeg grøsser-katharsisen veldig godt. Når man ser film vil man jo påvirkes, rykkes ut av normaliteten og forføres. Denne genren gir deg det, nesten uavhengig av om filmene er mesterverk eller gjennomsnittlige.

 

 – Hvordan det var å jobbe med en debutant-regissør som Carl Christian Raabe? Følte du at det var kontroll på visuelt uttrykk, visjoner og historiefortelling underveis?

 

– Ettersom jeg kjenner Calle veldig godt, var jeg nok litt bekymret i utgangspunktet. Og det oppstod et par situasjoner som ikke var helt profesjonelle underveis, vi krangler jo så bustene fyker noen ganger. Men etter hvert, spesielt fordi samarbeidet mellom Calle og Philip var så knirkefritt, fant vi en god rytme og rutine i det iskalde, gamle huset. Så det var absolutt kontroll på universet, i regi, foto og scenografi.

 

– Personlig var det til tider krevende å holde styr på den reisen karakteren min gjør, fra gryende mistenksomhet til åpenbar panikk og redsel. Vi løste det med å ta mange grader av hver scene, slik at vi alltid hadde muligheten til å tilpasse temperaturen og utviklingen i klippen. Calle og manusforfatter Bjørn Ekeberg (Grenseland) jobber nå på en tv-serie om en kvinnelig psykopat, der jeg tiltenkes hovedrollen, så selv om vi går i tottene på hverandre, fortsetter vi å jobbe sammen. Det er vel filmhistorien full av eksempler på, når jeg tenker meg om …

 

BURKA, GRANAT OG PISTOL

Vi har liksom ventet på at frøken Macody Lund skal snappes opp og havne i en internasjonal film på et eller annet tidspunkt, og det gikk en stund rykter om James Bond og det ene og det andre. Ikke bare rykter forresten, siden Synnøve var blant de åtte siste som ble vurdert og fikk møte Bond-regissør Sam Mendes i Pinewood Studios.

– Det var jo unektelig litt stas. Jeg har agent i London og København, så jeg gjør jevnlig auditions for utenlandske produksjoner. Rollen jeg landet i Da Vinchi’s Deamons en tid tilbake ble ofret for en ny vending i storytellingen, og det var dumt. Men selv om jeg selvsagt er klar for det, tenker jeg ikke sånn at det er om å gjøre å jobbe internasjonalt. Det skjer så utrolig mye spennende i Norge og Skandinavia om dagen. Skjer det så skjer det, og da får jeg se om det er noe jeg klarer å organisere og tilpasse livet mitt til. Så lenge jeg får spille, er jeg happy.

Synnøve Macody Lund gav ut romanen «Personar du kanskje kjenner» i 2015, og etter at hun ble ferdig med siste sesong av Black Widows tidligere i år, har hun prøvd å begynne på “den vanskelige andreboka”.

 

– Jeg holder på. Arbeidstittelen er “To diagnosar og sju synder”. Det blir en multiplot-story denne gangen også. Jeg digger det, at menneskers liv, valg og tilfeldigheter krysser hverandre.

Ved siden av skuespillerkarrieren og skrivingen har hun også gjort sin første rolle i et dataspill.

 

– Jeg kan ikke si hvilket, da dette er hemmelig frem til lansering. Det var en ny erfaring som skuespiller, dette med motion capture, smartsuits og ansiktsscanning. Teknikken er blitt rimelig avansert nå, så de bruker profesjonelle skuespillere i de fortellende episodene mellom spillsekvensene, slik at karakteren blir mest mulig “deg” i kropp, fjes og uttrykk.

– Ellers har jeg begynt på en ny spionserie for Canal Pluss, Illegals, som spilles inn i Istanbul, Polen og Stockholm. Jeg spiller sjefen for den svenske etterretningstjenesten Säpo. Serien er basert på den ekte spionen Vincent V. Severski’s bestselgende romaner. Det er et utrolig spennende univers å leke i, maktspillet, paranoiaen og under alt dette det personlige; hvilke mennesker velger å være agenter. Her om dagen sprang jeg rundt i Istanbul i burka, med en granat og pistol under skjørtet. Sånt er gøy.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Kald krig

8 timer siden
Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom...
Anmeldelse

Den 12. mann

8 timer siden
Historien om Jan Baalsruds strabasiøse flukt fra tyskerne våren 1943 er en klassisk norsk heltehistorie, og er blitt fortalt før i Oscar-nominerte Ni...
Anmeldelse

Star Wars: The Last Jedi

2 dager siden
Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost