Svenske Alexander Skarsgård svinger seg snart som apenes konge i The Legend of Tarzan, og her på kultsiden sjekker vi ut et knippe jungelpiker som svinger seg med puppene i det fri.

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

Kultklassikeren

LIANE, JUNGLE GODDESS
Vest-Tyskland – 1956.
Regi: Eduard von Borsody.
Med: Marion Michael, Hardy Kruger, Irene Galter & Reggie Nalder.

«This is Liane… a lost child who became savage queen of a black jungle!»

Edgar Rice Burroughs plugget seg rett inn i de imperialistiske guttebokfantasiene om å gi slipp på alle siviliserte hemninger og herske i jungelen som en primitiv villmann, da han i 1912 skapte apenes konge Tarzan. Men før ham hersket jungelpikene, en egen litterær sjanger som ble skapt med H. Rider Haggards roman She: A History of Adventure (1887) og William Henry Hudsons Green Mansions (1904). Så ja, damene var faktisk først ute. De banet vei for en overraskende stor mengde bøker, pulp-blader, tegneserier og filmer om blonde, kritthvite kvinner som levde i pakt med naturen, ble dyrket som gudinner av lokalbefolkningen i jungelen og ofte var i besittelse av magiske evner. Mange av dem viste seg å være søkkrike overklassepiker som ble etterlatt alene i jungelen i barndommen, og oppdratt av dyr og/eller lokale stammer. Disse damene var ofte beintøffe, alltid lettkledde og ble sexsymboler blant gutter (samt sikkert en del jenter). Hvis jungelpikene representerte et steg frem for feminismen, kan de ikke sies i å ha gjort like mye for kampen mot rasisme.

De første filmene i sjangeren dukket opp allerede under stumfilmtiden, med bl.a. The Jungle Goddess (1922) og Lorraine of the Lions (1925). Utover tretti-og førtitallet ble det laget en jungelpike-filmer, men Liane, Jungle Goddess var meg bekjent den første i sin sjanger som kunne skilte med nakenscener. De er en smule kontroversielle den dag i dag, siden hovedrolleinnhaver Marion Michael bare var femten år gammel under innspillingen. Hun er en blond villpike som svinger seg rundt i tretoppene iført et lite linklede, og lever i den afrikanske jungelen sammen med Boto-stammen (alt spilt inn i en park i Italia, med hjelp av mondo-arkivopptak av villdyr og dansende innfødte). Liane legger sin elsk på fotografen Thoren (Hardy Kruger), som er del av en tysk ekspedisjon. De oppdager at denne jungelpiken muligens er arvingen til en velstående industrialist i Hamburg, som ble strandet i Afrika som toåring etter et båtforlis. De tar med seg Liane tilbake til sivilisasjonen, lærer henne folkeskikk, tar på henne klær – og herfra forvandler filmen seg til et temmelig uinteressant romantisk melodrama om kulturkollisjoner og arverett.

Jeg aner ikke om det bare var en tilfeldighet at Nabokovs Lolita ble publisert året før filmen kom, men markedskampanjen for Liane, Jungle Goddess kunne ha vært orkestret av Humbert Humbert. Den femtenårige hovedrolleinnehaveren Marion Michael poserte halvnaken på pressebildene, med utfordrende positurer og forførende flørteblikk. Temmelig oppsiktsvekkende for en film laget på 1950-tallet, noe som sikkert var en medvirkende årsak til at denne ellers så harmløse familiefilmen ble vist på amerikanske drive-in-kinoer med streng voksengrense og alternative scener som dekket til Lianes brystparti. Noe som ikke forhindret at kritikeren i The New York Times stemplet Liane som ren «pornografi». Den prøyssiske ballettdanseren Marion Michael konket ut 11.800 kandidater til rollen som Liane, og ble hauset opp som Tysklands svar på Brigitte Bardot. Hun gjentok rollen i oppfølgeren Jungle Girl and the Slaver (1957), mens scener fra begge filmer ble klippet sammen for å lage en tredje film som bare ble vist i Vest-Tyskland: Liane, die Tochter des Dschungels (1961). Et tragisk kompromiss fordi Marion ble kvestet i en bilulykke. Liane, Jungle Goddess er sluppet på DVD fra Alpha video, er tilgjengelig fra amazon.com. Originaltittelen er: Luana, das Mädchen aus dem Urwald. Se samtidig: Luana, The Girl Tarzan (1968), Ruggero Deodatos Gungala, The Black Panther Girl (1968) og Tarzana The Wild Girl (1969).

Potensiell kultfilm

SHEENA: QUEEN OF THE JUNGLE USA – 1984.

Regi: John Guillermin.
Med: Tanya Roberts, Ted Wass, Donovan Scott & Elizabeth of Toro.

«Part Animal. Part Legend. All Woman»

Jungeldronningen Sheena var angivelig den aller første kvinnelige helten som fikk sin egen tegneserie. Hun ble skapt i 1937 av Will Eisner og Jerry Iger, fire år før Wonder Woman og et år før Superman. I tegneserien var Sheena et atletisk råskinn ikledd leopardbikini, som kjempet mot mannevonde villdyr, banditter og krypskyttere. Hun kunne fighte med kniv og spyd, var treffsikker med pil-og-bue og kommuniserte telepatisk med dyr. Sheena fikk sin egen TV-serie i 1955, der hun ble spilt av fotomodellen Irish McCalla (som fikk rollen etter at Anita Ekberg i siste liten forlot prosjektet). Det var allikevel først på åttitallet at hun fikk sin egen kinofilm. Produsenten Paul Aratow hadde jobbet med å få finansiert Sheena: Queen of the Jungle siden midten av syttitallet, og på et tidspunkt skulle Bo Derek og Harrison Ford spille hovedrollene. Senere takket Jodie Foster nei til tittelrollen, og jeg tipper at Aratow måtte krysse noen dusin navn til fra ønskelisten sin før han endte opp med fotomodellen Tanya Roberts. Hun hadde dukket opp i kultruller som Tourist Trap (1979) og The Beastmaster (1982), men var mest kjent for å spilt en av englene i den siste sesongen av Tv-serien Charlie’s Angels. Roberts kompenserte for sine manglende skuespillerprestasjoner med flere nakenscener, som skiller seg litt ut i en Hollywood-produsert familiefilm som dette.

I barndommen er lille Janet Ames vitne til at foreldrene omkommer i en rasulykke, under en ekspedisjon i det (fiktive) afrikanske landet Tigora. Janet blir adoptert av den vise sjamanen i Zambouil-stammen, der hun dyrkes hun som en gullhåret jungelgudinne under det nye navnet Sheena. I voksen alder gjenoppstår hun som en velutviklet, halvnaken California-blondine med telepatiske superkrefter, men i motsetning til i tegneseriene er Sheena slett ingen fryktløs kriger. Bare et hjelpeløst naivt brødhode, som rir på sebra (egentlig bare en liten hest som er malt med striper), vanker rundt med temte dyr (inklusive tigre som ikke finnes i Afrika) og blir kjent med den plagsomme reporteren Vic (Ted Wass). De vikler seg inn i et statskupp der en fotballstjerne og en heks konspirerer for å styrte landets konge, sånn at de kan utvinne Titan. Historien er et stort gjesp, men det er betryggende å se at Sheena har fri tilgang på maskara og lipgloss midt i jungelen, og dessuten har funnet en plastisk jungelkirurg til å fikse silikonpupper. Filmen ble spilt inn på location i Kenya, der tre kamerateam jobbet parallelt i sju måneder, med alt det medførte av språkproblemer og kulturkollisjoner.

Alt de endte opp med for slitet var en stusselig tøysefilm som floppet på kino, og ble latterliggjort av kritikere. Det hjalp neppe at filmen ble sluppet noen måneder etter Oscar-nominerte Greystoke: The Legend of Tarzan, King of the Apes – men Sheena ble gjenoppdaget på kabel-TV og video, av hormonelle tenåringer som syntes det var skikkelig spennende med litt pupp. Hvis det ikke var for Bo Derek hadde Sheena sklidd bra inn i kalkunavdelingen: den ble Razzie-nominert for verste manus, regi, musikkspor, kvinnelige hovedrolleinnehaver og som årets verste film, men tapte i alle kategorier til Bo Dereks Bolero. Sheena: Queen of the Jungle er tilgjengelig på DVD i fullscreen fra Amazon, men har vært vist på amerikansk kabel-TV i HD. Så en fremtidig Blu-ray-utgivelse er ikke utenkelig. I 2000 gjenoppsto Sheena i en fjollete TV-serie med Baywatch-baben Gena Lee Nolin i tittelrollen – som denne gangen hadde evnen til å forvandle seg om til dyr i beste Manimal-stil, med hjelp av bedritne dataeffekter. Se også: Lana, Queen of the Amazon (1964), Samoa, Queen of the Jungle (1968) og Umberto Lenzis Daughter of the Jungle (1982).

Kultkalkunen

TARZAN, THE APE MAN Italia – 1981.
Regi: John Derek.
Med: Bo Derek, Richard Harris, John Phillip Law & Miles O’Keeffe

«The most beautiful woman of our time in the most erotic adventure of all time»

Si hva du vi om det tidlige åttitallets store sex-symbol Bo Derek, hun klarte å melke en birolle som drømmekvinne i Blake Edwards-komedien 10 for alt den var verdt. Til stor del takket være den tretti år eldre ektemannen John Derek, en tidligere B-skuespiller som gjorde det til en karriere å fotografere konene sine for Playboy (deriblant Ursula Andress og Linda Evans) – før han byttet dem ut med yngre modeller. Bo Derek ble den siste i rekken, som møtte sin svengali i midten av tenårene. Tarzan, the Ape Man var deres første og siste Hollywood-produksjon, som ble finansiert av MGM-studioet. De solgte inn prosjektet som en feministisk Tarzan-historie under den alternative tittelen Me, Jane. En sensuell nyinnspilling av Johnny Weissmuller-klassikeren Tarzan the Ape Man (1932), gjenfortalt fra synsvinkelen til jungel- heltens utkårede Jane Parker. En kompetent regissør kunne sikkert ha klart å lage en helt brukbar film fra dette utgangspunktet, selv med en personlighetsberøvet sexdukke som Bo Derek i hovedrollen. Så synd Tarzan, The Ape Man ble regissert av ektemannen hennes, en inkompetent, manipulativ lurendreier med et ego på størrelse med Atlanterhavet.

I 1910 drar den jomfruelige overklassepiken Jane (Bo Derek) den lange veien til Vest-Afrika for å bli gjenforent med sin pappa James Parker (Richard Harris). Han forlot datteren i barndommen til fordel for et eventyrlig liv som oppdager, og hun har slett ikke tilgitt ham. Kaptein Parker er på jakt etter en sagnomsust elefantkirkegård, og leder en ekspedisjon som ellers består av fotografen Holt (John Philip Law) og en stab med toppløse bærere. Halve spilletiden har gått innen Tarzan (Miles O’Keefe) dukker opp for å beføle puppene til Bo Derek, som i ventetiden har fordrevet mesteparten av tiden med å jevnlig snuble i vannet – før hun blir bortført av en indianerstamme som kliner henne inn med hvitmaling. Filmen legger opp til en klam incest-undertone mellom Jane og pappa James; som blir helt fra seg av sjalusi da han får se datteren sammen med Tarzan. John Derek har dessuten fylt opp filmen med fallos-symbolikk, noe som gir oss fornøyelsen av å se Bo Derek sensuelt sutte på banan mens hun forteller Tarzan at hun fortsatt er jomfru. Senere tafser hun rundt badebukseområdet hans mens hun fniser for seg selv: «I’ve never touched a man before. It’s nice. It’ s very nice». På ett tidspunkt snakker kaptein Parker med datteren mens han ivrig polerer en kanon som er plassert mellom bena hans – og pappa ender opp med å bli (spoiler!) spiddet av et ereksjons- formet elfenben, etter å ha improvisert frem en sprøyte gal enetale om karuseller, Afrodite og Lille Trille. Richard Harris sjangler ustødig rund og brøler hver bidige replikk, åpenbart snydens full mens han synger til en elefant, skriker til Gud og spiller sekkepipe. Harris ble muligens betalt i sprit (han lot seg tørrlegge like etter innspillingen), men livner i det minste opp filmen – og tilfører den en dose eksentrisk galskap, som blir en desto større kontrast til Bo Dereks følelsesløse posering. At filmplakaten hevder at dette er «the most erotic adventure of all time» burde være et brudd på markedsføringsloven. Det er ingen historie her; null fremdrift og nakenscenene er fryktelig tamme. Til gjengjeld får vi se en apekatt som slikker på brystvorten til Bo Derek, og under slutteksten baser hun halvnaken i gresset sammen med en kåt orangutang – som frustrert forsøker på å parre seg med henne, mens Tarzan gjentatte ganger sparker ham bort. Boet etter Tarzan-forfatteren Edgar Rice Burroughs gikk rettens vei for å få innspillingen stoppet; og når det mislykkedes saksøkte de MGM for å få kinopremieren stan- set. De tapte kampen, men klarte å presse MGM til å klippe bort over tre minutter fra kinoversjonen (som er tilbake i DVD-utgivelsen).

John og Bo Derek produserte Tarzan, the Ape Man selv for å forsikre at de beholdt den kreative kontrollen. Noe som sikkert var en medvirkende årsak til at innspillingen sklidde ut i kaos, mens mesteparten av filmteamet deserterte på grunn av de uholdbare arbeidsforholdene i Sri Lanka. Den originale Tarzan-skuespilleren, bokseren Joe Canalito, fikk sparken to uker ut i innspillingen, og ble byttet ut med sin stand-in Miles O’Keefe. En muskelbunt som ikke sier et kløyva ord i hele filmen, og har skuespil- lerferdighetene til en bregne (han fikk senere en fruktbar karriere i Italia som bl.a. Ator the Fighting Eagle). Tarzans berømte jodleskrik er dubbet inn fra et nesten femti år gammelt lyd- opptak av Johnny Weissmuller, noe som gjør alt enda mer absurd. Dette er en hjelpeløs kalkun der eneste formildende omstendighet er vakkert filmfoto og ufrivillig humor. Bo Derek spilte hovedrollen i fire filmer for ektemannen, alle kalkuner som ødela karrierene til dem begge. Den siste (og aller verste) var Ghosts Can’t Do It (1989), med presidentkandidat Donald Trump i en sjelden birolle. Fun Fact: Den første gangen Bo Derek spilte mot Richard Harris ble benet hennes spist opp av drapshvalen Orca. Tarzan, the Ape Man er sluppet på DVD fra Warner, men er også tilgjengelig på ymse streamingtjenester i HD. Se samtidig: Mistress of the Apes (1979), Shandra: The Jungle Girl (1999), Tarzeena, Jiggle in the Jungle (2008).


Kommentarer


FLERE NYHETER

Poster for the movie "Alien: Covenant"
Anmeldelse

Alien Covenant

6 dager siden
Ai, dette var noe ganske annet enn forløperen, den tungrodde, høytidsstemte, new age-spekulerende og susete skuffelsen Prometheus. Ridley Scott har...
Poster for the movie "King Arthur: Legend of the Sword"
Anmeldelse

King Arthur: Legend of the Sword

2 uker siden
Fordommene: Er Guy Richie riktig person til å lage pompøse ridder-epos? Var ikke de komplekse, noenlunde lavbudsjetterte London-gangsterfilmene Lock...
Anmeldelse

Richard Storken

3 uker siden
Richard er en liten spurv som mister foreldrene sine rett før han klekker ut av egget. En storkemor finner den lille fuglen, og tar ham under sine...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost