I den 12. mann er folket den virkelige helten, sier Thomas Gullestad.

Einar Aarvig

14. desember 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom Gulbrandsen i svingdøra på vei ut. Det viste seg at sistnevnte var i gang med en tv-serie.

 

ANMELDELSE: DEN 12. MANN

– Jeg spurte om det var en rolle der, og han bare:» Æææh, det er ikke så dumt!» En uke senere ringte Harald Zwart.

Og joda. Svingdørmøtet for nesten fire år siden førte til at Thomas, også kjent som Fingern, fikk rollen. Serien spilles inn på nyåret. Men først skulle Harald Zwart lage storfilmen om Jan Baalsrud, motstandsmannen som ble nasjonalikon etter å ha flyktet fra tyskerne vinteren 1943. DJ-en og musikeren, blant annet kjent fra Klovner i Kamp hadde fanget regissørens interesse og ble anmodet om komme på prøvespilling.

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/8.jpg

– Auditions er jævlig. Å bli målt og prøvd og testa, jeg takler det ikke. Jeg blir en dårligere versjon av meg selv. Men historien var så fet. Det var en no-brainer, selvfølgelig skal dette bli en film, og selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan for å få rollen.

– Hva måtte du gjøre?

– Helt konkrete ting. Jeg spilte scenen med Anna Pedersen, den første personen Jan kommer til etter å ha svømt fra tyskerne. Han er så kald som et menneske kan bli. Jeg måtte ta en iskald dusj, og sitte med håndkle og gjøre scenene mine.

BRRR!

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/24.jpg

Kalddusjen var bare begynnelsen. Fingern fikk rollen og det ble en innspilling med flere kuldegys og lengre og flere opphold i iskaldt vann enn han optimistisk hadde sett for seg.

– Jeg tenkte at det kom til å bli filmtriks. Og jeg kjenner VELDIG godt til å filme ubehag med Dansken og Fingern. Harald og teamet sa det kom til å bli hardt, men jeg trodde ikke på dem. Tenkte at alt var tilrettelagt.

– Med store, varme, gode trailere.

– Det var ikke mange trailere der, ass. Den 12. mann er en kald historie, både fysisk og på det psykologiske. Da må man til Målselv for å fryse dritten av seg.

– Det er ekte frysing vi ser?

– Ja, jeg trengte definitivt ikke å spille kald. Alt det fysiske er like kjipt som det man ser i filmen. Vi samla alle scenene der jeg skulle svømme i iskaldt vann på en uke. En intensiv isbad-uke, fy faen.

– Hvordan er feelingen på den sjette dagen da, liksom?

– Man er så ferdig i hodet. Det er rart hvordan man bare går på en slags autopilot. Men man lager jo filmen bare én gang, og det er like smertefullt å bryte som å gjennomføre. Det tar like lang tid å bli varm. Det er tredve sekunder i filmen vi skal filme. Det er bare å bite tenna sammen. Det er vondt, men ikke farlig. Tror jeg.

IKKE TIL BRY

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/26.jpg

I mars 1943 seilte tolv nordmenn fra Shetland til Rebbenesøya i Troms. Målet var å organisere hemmelige motstandsgrupper og å sabotere de tyske okkupantstyrkenes anlegg på Bardufoss. Etter å ha blitt angitt av en lokal innbygger, ble båten overrumplet av tyskerne. Jan Baalsrud ble skutt i foten, men klarte å komme unna. De elleve andre ble torturert og drept. Baalsrud brukte to måneder og betydelig offervilje fra lokalbefolkningen på å flykte til Sverige. Han ble snøblind, fikk alvorlige frostskader og kom aldri tilbake til vanlig tjeneste.

– Hvem er Jan Baalsrud for deg?

– En omsorgsfull, vittig, litt ordknapp fyr med autoritet. Et veldig realt menneske. Som ikke vil være til bry for noen. Han ville alle til lags og ville ikke være en byrde. Sånn var han før krigen også. Et av de største problemene hans i denne historien er at hver gang han banker på en ny dør, setter han familien innenfor i livsfare. Han ville egentlig ikke ta imot hjelp. Men valget stod mellom å gjøre det, og å dø på vidda.

– Jeg kjenner meg igjen i mye ved ham. Vil ikke være til bry, prøver å gjøre folk til lags.

– Samtidig er du jo en performer, da. Vant til å stå på en scene.

– Det er ingen motsetning. Å være sosialt utadvendt er noe annet. Jeg sier alltid at det går bra med meg.

 

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/32.jpg

– Har du gitt ham mye av deg selv?

– Jeg har brukt ting fra mitt eget liv. For å få fram frykten, sorgen og ensomheten, fasene han går gjennom i mye av filmen. Det har også vært viktig for oss å vise at han er en morsom fyr. At oppi den helvetes uløkka prøver han å lette på trykket. Jeg har inntrykk at det var sånn i virkeligheten, at han hadde morsomme historier underveis.

– Hvordan balanserte dere dramatikk og realisme?

– Jeg har prøvd å gjøre ham så virkelighetsnær som mulig. Jeg har sett intervjuer med Jan og prøvd å fange mye av væremåten. Men folk i den generasjonen hadde en ærbødighet for medier og satte opp gameface på tv og radio, snakket veldig korrekt og høytidelig. Dermed må man jo modernisere. Jeg har vært opptatt av at han skulle funke i 2017. Finne de riktige ordene, gjøre det spiselig både for meg og de som skal se filmen.

– Man ligger ikke i isvann og sier «Det er meget kaldt» med Filmavisen-stemme, liksom.

– Eller «hva behager»? Nei, det må føles naturlig. Men budskapet må jo være det samme som i virkeligheten.

– Du er ikke utdannet skuespiller. Hvordan er det å bli kastet ut, ikke bare i isvann, men i en så stor og kontrastfull produksjon?

– Det fysiske er i grunnen det letteste. Kulda og smerten er der uansett og man får mye gratis. Det mellommenneskelige og emosjonelle gruet jeg meg til. Å sitte med Marie Blokhus, som har følelsene langt utenpå kroppen og ikke bare tenke på hva jeg skal gjøre, men spille med og mot. Det var bratt læringskurve og mye fin drilling. Det handler om å brekke ned manus, finne ut hva de egentlig sier. Replikkene er jo der, men man må finne underteksten. Det er sjukt spennende og veldig gøy. Det er avgjørende at man tar signalene fra motspilleren. Jeg var nervøs før opptakene, men det forsvant heldigvis fort.

SYKT ENGASJERT

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/33.jpg

Det har gått et snaut år siden innspillingen i Målselv og Sommarøy, men i dag har Fingern måtte glattbarbere seg og legge an førtitallssveis igjen. Regissør Harald Zwart fant nemlig ut at filmen trengte en ekstra scene og ryddet tid midt i en reklameinnspilling.

– Harald har VELDIG klare meninger. Som han kan forandre på veldig fort. Det blir ganske levende. Han mener noe veldig sterkt, og mener noe annet veldig sterkt rett etterpå. Han er veldig mottagelig for innspill. Han bruker alle rundt seg aktivt, for å få det maksimale ut av hver detalj. Han gir seg aldri, er sykt engasjert og det merkes på alle rundt. Behandler alle med respekt, spør kaffekokeren om hva hun mener. Kaster seg rundt og alle må flytte seg i en helvetes fart.

HELT

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/41.jpg

Det blir alltid en viss støy rundt norske filmer fra andre verdenskrig. Har filmskaperne tatt seg for mange friheter? Er historiene for helte-aktige og unyanserte? Og hva slags våpen hadde Baalsrud, en Walther eller en Colt?

– Historien må jo kortes ned, men vi har vært opptatt av å holde oss til det realistiske. Vi har tatt noen valg for å få historien til å gå opp, men har ikke trengt å legge til dramatikk. Virkeligheten var drøy nok. Budskapet er jo det viktigste: 81 mennesker satte livet på spill for å hjelpe en fremmed. Det er ganske overførbart til tiden vi lever i, med folk på flukt. Denne hjelpsomheten og offerviljen er noe av det viktigste med filmen.

– Ser du på Jan Baalsrud som en helt?

http://media.filmweb.no/ikoner/ect/NOR20160450/73.jpg

– I denne historien er han jo ikke det. Han er en pakke som blir frakta rundt av folk i halve historien og føler etter hvert at det ikke er verdt det. Han får selvmordstanker, men håpet ligger i folket. Ved å hjelpe ham får bønder og fattigfolk i Nordland vist at de kan yte motstand. At de kan lure tyskerne trill rundt. Han setter folk i livsfare under hele flukten, og det slet han med hele livet. Men i kraft av alt han gjorde underveis er han jo en helt. Han reiste seks måneder rundt hele verden for å slutte seg til Linge-kompaniet Jeg ser på ham som en helt, men de virkelige heltene i filmen er folket.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Guilty Pleasure: Else Kåss Furuseth

3 dager siden
Hei Else! Hva driver du med om dagen?       Jeg spiller forestillingen «Gratulerer» på Amfiscenen på Nationaltheatret på kvelden og...
Anmeldelse

Ocean’s 8

3 dager siden
Etter Kvinne-Ghostbusters får vi nå tilsvarende variant av kuppfilm-franchisen Ocean’s, døpt Ocean’s 8. Denne gangen er det jentene som skal vise...
Anmeldelse

Love, Simon

2 uker siden
Anmeldt av Mads Kvalvaag Halvorsen Av og til er det vanskelig å ha de nøytrale anmelderbrillene på mens man ser film. Man kan pusse dem godt på...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost