Kultspalten ser på jenter som blir til kvinner. (Gjør den ikke alltid det, egentlig? Red. anm)

Admin Filmmag

20. juni 2013

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

Vi er stoked for Chan-wook Parks kinoaktuelle Stoker og oppvekstskildringen Broken. Temaet denne gangen er derfor «coming of age»-filmer. Visuelle bildungsromaner om piker på terskelen til puberteten, som tar sine første vaklende skritt inn i en truende voksenverden – befolket av binysgjerrige blodsugere, skumle lokkemenn og vansirede seriemordere.

 

Kultklassikeren

 

VALERIE AND HER WEEK OF WONDERS

Tsjekkia – 1970.

Regi: Jaromil Jires.

Med: Jaroslava Schallerová, Helena Anýzová, Petr Kopriva & Jirí Prýmek.

 

«Strange… mad… beautiful»

 

 

Månedens kultruller har også til felles at de er moderne folkeeventyr, og Valerie and Her Week of Wonders har vært en viktig innflytelse for en rekke filmer i denne undersjangeren. En sensuell fantasi basert på romanen av den tsjekkiske surrealisten Vitezslav Nezval, inspirert av gotisk litteratur fra 1800-tallet, Freuds drømmeteorier og Alice i Eventyrland.

 

 

Alt utspiller seg i drømmene til trettenåringen Valerie (Jaroslava Schallerová), under hennes første natt som kvinne. Mensblodet hennes drypper på en prestekrage, og Valerie annonserer til bestemoren sin at hun ikke lengre er et barn. Selv har ikke Valerie forandret seg, men alt rundt henne har blitt mer truende, mystisk, forvirrende og forlokkende. Det som tidligere var uskyldig har nå en seksuell undertone: dørene til en merkelig voksenverden har åpnet seg opp, og Valerie beveger seg nysgjerrig gjennom den.

 

 

En samling gjøglere ankommer landsbyen i forbindelse med et bryllup, og blant dem er en heslig skikkelse som skjuler det grusomme ansiktet sitt bak en røyskatt-maske. Han er en mann med mange navn og enda flere fjes. Noen kaller ham «konstabelen», en vampyr som drikker blodet til høns. Andre ganger er han en katolsk biskop med svartmalt fjes og sylskarpe tenner. Kanskje en diabolsk røyskatt. Muligens bestemorens tidligere elsker Richard, som har kommer for å gi henne tilbake ungdommen i en faustiansk pakt – eller eventuelt Valeries antatt døde pappa, som er rammet av en slags forbannelse. Ikke helt godt å si. Han er uansett tiltrukket av blodet til Valerie, men hun får hjelp av konstabelens assistent «Ørnen». Han er enten Valeries bror, eller kjæreste. Eller begge deler.

 

Mens den demoniske konstabelen lokker Valerie inn i nettet sitt, blir hun stadig reddet av sine magiske perleøredobber. Den perverse overgrepspresten Gracian prøver å voldta Valerie, men begår selvmord da han mislykkes. Senere vender presten tilbake som en heksejeger, mens han beskylder Valerie for å være en syndig fristerinne – og brenner henne levende på bytorget foran en opphisset folkemengde. Valerie peker bare nese til ham, svelger en øredobb og våkner opp uskadd et helt annet sted.

 

Valerie går gjennom filmen med en uredd nysgjerrighet, gjerne mens hun spiser frukt og smugtitter på merkelige hendelser gjennom tittehull. Både Valerie og filmen som helhet beholder sin uskyldighet, selv etter å ha beveget seg igjennom en dunkel drømmeverden full av religiøs selvpining, lett S/M, incestantydninger, lesbekos, vampyrer, akrobater og en lystig bakkanal i skogen. At hovedrolleinnehaver Jaroslava Schallerová bare var tretten år under innspillingen gir Valerie and Her Week of Wonder en eim av Pedobear, men de tabubelagte temaene ligger såpass langt under overflaten at det aldri rammer henne. Jaroslava fikk rollen i konkurranse med over 1500 håpefulle kandidater, og hun hadde moren sin til stede under opptakene.

 

Regissør Jaromil Jires var en av forgrunnsfigurene i den tsjekkiske nye bølgen på 1960- tallet, selv om mange av filmene hans var så kontroversielle og politisk ladede at de ble forbudt i hjemlandet. Valerie and Her Week of Wonder var en av de aller siste filmene laget under denne kreative perioden, som ble gradvis knust etter den sovjetiske invasjonen i 1968.

 

Det er sannelig ikke lett å orientere seg i denne symbolske mensdrømmeverdenen, men omtrent hvert eneste filmklipp ser ut som et kunstverk. En hypnotiserende vakker film, som virkelig fester seg i underbevisstheten. Valerie and Her Week of Wonder er sluppet i en nyrestaurert DVD fra britiske Second Run DVD, og kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Det får duge frem til en Blu-ray-utgivelse dukekr opp.

 

Se samtidig: Picnic at Hanging Rock (1975), Company of Wolves (1984) og Pan’s Labyrinth (2006).

 

 

Potensiell kultfilm

LEMORA: A CHILD’S TALE OF THE SUPERNATURAL

 

 

USA – 1973.

Regi: Richard Blackburn.

Med: Lesley Taplin, Cheryl Smith, William Whitton & Hy Pyke.

 

«Run, little girl! Innocence is in peril tonight!»

 

Nei, til tross for tittelen er ikke dette akkurat en barnefilm. Lemora er nok et kryptisk eventyr for voksne: sørstatsgotikk som utspiller seg på 1930-tallet. Gangsteren Alvin Lee (William Whitton) skyter sin utro kone med en hagle, og blir deretter bortført av Lemora (Lesley Taplin). En likblek, svartkledd kvinne med ondt flir og skumle medhjelpere. Tre år senere synger Alvins tenårige datter Lila (Cheryl «Rainbeaux» Smith) solo i kirken. Hun er hvitkledd, jomfruelig og uskyldsren. Presten Mueller (spilt av regissør Richard Blackburn) hyller henne som selve symbolet på godhet: «det mest uskyldige vesenet på Guds grønne jord».

 

La gå at presten har adoptert Lila, og er så full av forknytt seksuelt begjær for den mindreårige jenta at han er i ferd med å eksplodere i buksene. Men så får Lila et brev fra den mystiske Lemora, som hevder hun er en «medkristen» som tar kontakt på vegne av hennes dødssyke far. Lila drar i all hemmelighet for å treffe faren, sånn at hun kan tilgi ham som en «god kristen». Hun sniker seg inn i baksetet på bilen til et kjærestepar – og ut i en truende verden full av potensielle overgripere, prostituere, fylliker, kvinnemishandlere og slibrige lokkemenn.

 

 

Lila hopper på en snodig nattbuss der hun er eneste passasjer, og fraktes gjennom en illeluktende sumpmark befolket av deformerte monstre. Bussjåføren blir drept, mens Lila våkner opp uskadd i en falleferdig celle – og blir servert mat av en kaklende gammel dame som synger en skummel sang. Etter hvert møter Lila endelig Lemora, som er omgitt av deformerte sigøynerbarn med oppjaget latter. Lemora snakker om et ritual som skal sørge for at hun og Lila blir «blodsøstre». Hun kler ut Lila i en fin kjole og serverer drikkevarer som minner mistenkelig om blod. Før leggetid gir Lemora henne et grundig bad, og lugubre komplementer: «What an exciting figure you have. You must be very popular. Why, if you knew how often your father spoke of you, you’d think he was madly in love with you himself». Eh, klamt. Særlig når Lemora leker kileleken med en naken Lila.

 

Plutselig dukker pappa opp, men han er nå et rabiat monster som klorer opp ryggen til Lila, og river opp strupen til den gamle damen før Lemora tenner på fjeset hans med en fakkel! Viser seg at det er en slags krig gående mellom de primitive beistene i sumpmarken og Lemoras mer sofistikerte blodsugere, og Lila havner midt mellom dem da hun prøver å rømme. Den siste halvtimen er til tider totalt ubegripelig, men Lemora er full av surrealistiske detaljer, tett stemning og illevarslende undertoner.

 

Regissør Richard Blackburn var nyutdannet fra filmlinjen på UCLA, og har i intervjuet innrømmet at han ikke ante hva han drev med. Det vil være en overdrivelse å si at Lemora henger godt sammen. Filmen er preget av et lavt budsjett, og er hemmet av amatørmessig skuespill, men alt sånt forhindrer ikke at dette er en merkelig godbit. Cheryl Smith var nærmere tjue da Lemora ble spilt inn og langt fra den uskyldsrene jomfruen hun portretterer i filmen.

 

Blackburn har antydet at hun hadde bred erfaring som gateprostituert, og var «sterkt medisinert» under innspillingen. Ikke usannsynlig, med tanke på at Smith døde tragisk ung etter lang tid på heroinkjøret. Regissøren hevder at målet hans var å lage en lavbudsjettfilm i samme bane som Count Yorga, Vampire, inspirert av H.P. Lovecrafts The Shadow Over Innsmouth og Night of the Hunter – men han endte opp med noe langt merkeligere. «Artsploitation» med drømmestemning og en masse seksuelle undertoner, som tematisk ikke er så langt unna Valeries vidunderlige uke.

 

Muligens derfor Lemora angivelig ble bannlyst av The Catholic League of Decency (snakk om ironisk navn!).

 Lemora: A Child’s Tale of the Supernatural er sluppet på sonefri DVD fra Synapse Film, og kan innhandles fra www.amazon.com. Se også: Blanche (1970), Ginger Snaps (2000) og MirrorMask (2005).

 

Potensiell arthouse-kult

INNOCENCE

 

Spania/Frankrike/Belgia/Frankrike/ England/Japan – 2004.

Manus & regi: Lucile Hadzihalilovic.

Med: Zoe Auclair, Lea Bridarolli, Berangere Haubruge & Marion Cotillard.

 

«Because….»

 

 

 Ingen kalkun denne gangen, så vi går rett over til litt arthouse!

 

Hvis det er noe filmsnobber digger mer enn sosialrealistiske kjøkkenbenkdramaer så er det oppvekstskildringer om nysgjerrige smårips som utforsker sin seksualitet. Det samme publikummet som rynker på nesen over snuskete sexploitation, kan ivrig gå ned i en filmkjeller for å se franske smalfilmer av Catherine Breillat og Bruno Dumont. Kanskje med tid overs til å se en kunstutstilling av Sally Mann eller Jock Sturges etterpå.

 

Den typen dobbelmoralisme er et tema vi hopper kokett over, for her har vi en glimrende «coming of age»-historie som burde være av interesse for både kulthunder og cineaster. En urovekkende, men samtidig skikkelig vakker fantasi basert på novellen av Frank Wedekind. I en skog, under en sjakt, langt ned i en krypt–aktig katakombe befinner det seg en gammel dør med tallet 3 malt på det famlede treverket. Bak døren og opp trappen finner vi en kostskole for unge piker. I et av rommene befinner det seg en likkiste med utskåret stjerne, som de hvitkledde småjentene åpner med en nøkkel.

 

Inni ligger en jente i femårsalderen, som sakte våkner opp. Hun heter Iris, og får beskjed om at dette er «hjemme» nå. Jentene har fargekoordinerte bånd til hestehalene sine: rødt for den yngste, fiolett for den eldste. Alt virker veldig ritualistisk. Det er fem hus i hvert sitt hjørne av skogen, alle med samme antall jenter. Hele skogen er omgitt av en høy mur. Det sies at det befinner seg rare mennesker på den andre siden, som de må beskyttes fra. Skolen er en hermetisk forseglet verden, som både er et paradis og et fengsel. Jentene tar vare på hverandre, men det er en illevarslende undertone her. De får servert mat av en gammel dame kalt Madeleine, som angivelig «vil bli straffet hvis hun er ulydig». På natten lyser lykter opp i skogen mens sneglene kveiler seg.

 

Jentene leker med hoppetau og rokkeringer, mens hvithårede gamle damer stirrer mistenksomt på dem på trygg avstand. Det sies at de som prøver å rømme må jobbe her resten av livet. Jentene får naturfagtimer av frøken Edith (Helene de Fougerolles) og ballettimer med mademoiselle Eva (Marion Cottilard). Eva forteller jentene at de ennå bare er «stygge larver som må jobbe hardt», og ikke alle blir sommerfugler. Hun hevder at lydighet er den eneste veien til lykke, og de fleste gjør som de blir fortalt. Men ikke alle. En av de yngste jentene prøver å rømme i robåt, og drukner.

 

 Liket blir rituelt brent på et bål i skogen, i den samme type kiste som Iris ankom i. Iris er så barnlig at hun fortsatt suger tott, men får uskyldigheten slått ut av seg. En ond jentunge pisker henne til blods med en kvist, og smaker deretter på blodet hennes. De eldste jentene må gå inn i skogen til leggetid, og opp til hovedhuset – men hva de gjør det er en hemmelighet.

 

Pikene blir geleidet in i et hemmelig rom skjult i en bestefarsklokke, og nede i kjelleren får de utdelt sommerfuglkostymer. Hele historien er et kryptisk mysterium som kan tolkes i flere forskjellige retninger, men jeg tror vi alle kan være enige om at den fungerer som en metafor for treskelen mellom barndom og pubertet.

 

Regissør Lucile Hadzihalilovic hevder at Innocence er en selvbiografisk skildring av hvordan hun selv følte seg i oppveksten. Hun har jobbet mye med ektemannen Gaspar Noe: den galliske berserkeren bak Alene mot alt, Irreversible og Enter the Void. Lucile (som i intervjuet på DVD-en ser ut som en nerdete, middelaldrende akademiker) har tidligere laget en hardpornografisk kortfilm om prevensjon, og en timelang film om pedofili. Noe som muligens bidro til å gjøre Innocence mer kontroversiell i hjemlandet enn den ellers ville ha vært.

 

Det er allikevel en truende, gotisk undertone her, som understreker at Hadzihalilovic er en stor fan av italienske horrorfilmer. Hun ramser opp forbilder som Victor Erices The Spirit of the Beehive og Dario Argentos Suspiria. Passende, siden Argentos store inspirasjon til Suspiria var den samme novellen som Innocence er basert på: Frank Wedekinds Mine-Haha, or On the Bodily Education of Young Girls fra 1903. Så alt henger sammen.

 

Innocence hadde fungert bedre hvis den var en halvtime kortere; men det forhindrer ikke at dette er en gåtefull drømmefilm som etterlater et sterkt inntrykk. Dessuten veldig elegant filmet i Cinemascope og naturlig lys. Inncoence er sluppet på DVD fra Artificial Eye, og kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Se: Don’t Deliver Us From Evil (1971), Celia (1989) og Snow White: A Tale of Terror (1997).

 

Ekstrem kultfilm

 

FREEWAY

 

USA – 1996.

Manus & regi: Matthew Bright.

Med: Reese Witherspoon, Kiefer Sutherland, Brittany Murphy & Brooke Shields.

 

«Her life is no fairy tale.»

 

Så over til en veldig alternativ white trash-versjon av «Rødhette og ulven», skrevet og regissert av villmannen Matthew Bright. Her heter Rødhette Vanessa Lutz (Reese Witherspoon): en analfabet ungdomsforbryter med en mamma (Amanda Plummer) som er en nedkjørt gatehore. Stefaren (Michael T Weiss) er et crackhode som tafser på femtenåringen Vanessa, men snart blir denne lykkelige familien brutt opp. Foreldrene blir arrestert av sedelighetspolitiet i downtown Los Angeles, så Vanessa stjeler bilen til en sosialarbeider for å dra til sin snille bestemor.

 

På veien bryter bilen ned, og femtenåringen Vanessa får haik med filmens store, stygge ulv. Bob Wolverton (Kiefer Sutherland): en forståelsesfull barnepsykolog, som tilfeldigvis også er seriemorderen «The I-5 Killer». Denne pedofile, nekrofile psykopaten akter å gjøre veldig grisete ting med Vanessa etter at han dreper henne, så hun skyter ham et par ganger i hodet med pistolen hun har gjemt i nistekurven sin. Her kunne eventyret ha endt, men Wolverton overlever. Han må spise med sugerør og bæsje i pose resten av livet, men er i live – med et fjes som ser ut som en grotesk Joker. Vanessa blir arrestert og ender opp på ungdomsanstalt, og ingen tror på hennes påstander om at Wolverton er en seriemorder. Han er jo en samfunnsstøtte med dypt religiøs kone (Brooke Shields), og ingen aner at han har et vedskjul fullstappet av barneporno.

 

Vanessa slår seg sammen med den lesbiske heroinisten Rhonda (Brittany Murphy) og den latinske gjenglederen Mesquita (Alanna Ubach) – og rømmer fra anstalten. Alt ender selvsagt i bestemors trailerpark, der Rødhette tar et siste oppgjør med ulven.

 

 Freeway er langt mer skrullete og ute av kontroll enn det generiske DVD-coveret antyder. Et forskrudd eventyr og en slags sosial satire, som går til angrep på de fleste institusjoner konservative amerikanere holder kjært. Vi har faktisk Oliver Stone å takke for at denne galskapen overhodet ble filmatisert. Han leste manuset, ringte plutselig opp manusforfatter/regissør Matthew Bright og sa «let’s do it!».

 

Stone sjefsproduserte Freeway like etter Natural Born Killers, noe som ga dette kontroversielle prosjektet en aura av respektabilitet. Freeway ble totalforbudt på kino i Australia, og ble sensurklippet i England (der bl.a. et nærbilde av et fiktivt pornoblad med den drøye tittelen Cock Sucking Toddlers ble snauset bort). Før den tid hadde allerede rundt sju minutter blitt klippet bort for å få filmen godkjent med R-rating i USA, deriblant mye av samtalen mellom Reese Witherspoon og Kiefer Sutherland. Grisesnakk om analsex var involvert.

 

Kinoversjonen av Freeway er sluppet på DVD i bl.a. England og kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Bright regisserte en slags oppfølger med Freeway II: Confessions of a Trick Baby (1999), men tilbrakte mesteparten av innspillingen i full krig med det kanadiske filmteamet. Etter nedgangstidene i USA ga han opp hele filmbransjen, og flyttet langt inn i jungelen ved grensen til Guatemala. Synd, for hvis man hadde gitt denne fyren frie tøyler kunne han ha kommet opp med noe helt fantastisk. Se også: Baby Love (1968), What Schoolgirls Don’t Tell (1973) og La Orca (1976).


Kommentarer


FLERE NYHETER

Anmeldelse

All Eyez On Me

1 uke siden
Så fort de første bildene dukker opp og godlåta «So Many Tears» dundrer over det deilige kinoanlegget, vet jeg at uansett om denne filmen skulle vise...
Nyheter

Vinn billetter til premieren av Game of Thrones S7!

1 uke siden
Den store krigen nærmer seg, og HBO Nordic lader opp til storvisning av premieren på sesong syv den 17. juli sammen med Nordisk Film Kino. Dørene...
Kultfilm

ALIEN RIPOFFS!

2 uker siden
Kultklassikeren GALAXY OF TERROR USA – 1981. Regi: Bruce D. Clark. Med: Edward Albert, Robert Englund, Ray Walston & Erin...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost