Vincent, Drama, Ari og co vendte nylig tilbake i Entourage-filmen, som den siste i rekken av filmer om dekadente douchebags i Hollywood. Senere i år kommer Terrence Malicks filmbransje-drama Knight of Cups, og forhåpentligvis slippes David Cronenbergs Maps to the Stars før eller senere her hjemme. På tide å sjekke ut filmer om film!

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

Kultklassikeren

THE STUNT MAN

USA – 1980. Manus & regi: Richard Rush.

Med: Steve Railsback, Peter O’Toole, Barbara Hershey & Allen Garfield.

 

 

 

 

«If God could do the things that we can do, he’d be a happy man…»

 

Regissør Richard Rush brukte ti år av livet sitt for å få virkeliggjort dette drømmeprosjektet. I løpet av produksjonen ble han rammet av to hjerteattakker, og selv etter alt dette slitet var det lenge tvilsomt om The Stunt Man noensinne ville bli offentlig vist. Filmen var uavhengig finansiert av kjøpesentermogulen Melvin Simon, og ble avvist av hver bidige amerikanske distributør – men den ble til slutt plukket opp av 20th Century Fox, takket være skamros fra kritikere som så The Stunt Man på spesialvisninger Richard Rush arrangerte selv. Manuset ble skrevet i 1970, innspillingen ble fullført i 1978, og premieren var først i 1980. Som Peter O’Toole senere kommenterte «The film wasn’t released, it escaped!».

 

 

 

 

Den skjeggete Vietnam-veteranen Cameron (Steve Railsback) er på vill flukt fra politiet da han nesten blir kjørt ned av en veteranbil, og ved et uhell forårsaker en dødsulykke. Viser seg at den avdøde bilføreren var en stuntmann, som utføre et mislykket bilstunt til en filminnspilling. Den karismatiske regissøren Eli Cross (Oscar-nominerte Peter O’Toole) har en pragmatisk løsning: hvis Cameron sier seg villig til å ta over jobben som stuntmann vil han dekke over hele ulykken. På den måten vil ikke filminnspillingen bli stoppet av den brysomme politisjefen Jake (Alex Rocco), mens Cameron unngår å bli arrestert. Win win. Cameron får skjegget barbert bort, håret bleket og ny frisyre – og så sendes han ut på jobb for å utføre stadig farligere stunts. Eli Cross har høytflygende ambisjoner om å gjøre om sitt WW1-drama Devil’s Squadron til en ambisiøs antikrigsfilm, og vender seg til Vietnam-veteranen Cameron for å finne inspirasjon. Han blir umiddelbart forført av den karismatiske regissøren, men begynner gradvis å mistenke at Cross prøver å få ham drept under innspillingen. At Cameron innleder et forhold til skuespilleren Nina Franklin (Barbara Hershey) øker bare paranoiaen.

 

 

 

 

Siden vi ser alt fra Camerons subjektive synsvinkel er det sannelig ikke lett å vite om Eli Cross en utspekulert manipulator med onde hensikter, eller hvorvidt er Cameron bare er en ustabil villmann som mistolker folkene rundt seg. The Stunt Man er såpass uforutsigbar, eksentrisk og særegen at enkelte vil melde seg fort ut. Den finner seg aldri til rette i noen bestemt sjanger, kjører sitt eget løp – og blir faktisk blir bedre desto flere ganger man ser den. En personlig favoritt som er uforskammet underholdende, velspilt og velregissert. Det tok fjorten år før Richard Rush regisserte sin neste film, den erotiske thrilleren Color of Night (1994). En spektakulær fiasko som ble klippet om av produsenten, og forårsaket Rush nok et hjerteattakk. Han har ikke laget en film siden den gangen. Vel, bortsett fra en lang dokumentar om alt kaoset rundt produksjonen av The Stunt Man; The Sinister Saga of Making The Stunt Man (2000), som er inkludert på den sonefrie Blu-ray-utgivelsen fra Severin Films. Den kan kjøpes fra www.amazon.com. Se samtidig: Hellzapoppin’ (1941), Sunset Blvd. (1950) og The Carpetbagges (1964).

 

 

 

 

Potensiell kultfilm

THE DAY OF THE LOCUST

USA – 1975. Regi: John Schlesinger.

Med: William Atherton, Donald Sutherland, Karen Black & Burgess Meredith.

 

 

 

«It happened in Hollywood. But it could have happened in hell.».

 

 

I 1939 skrev Nathaniel West The Day of the Locust: en syrlig, satirisk og lettere surrealistisk roman om Hollywoods skitne skyggeside, basert på sine egne opplevelser som manusforfatter. Han tegnet et nådeløst bilde av en bransje bygget på livsløgner, som tiltrakk seg mentalt ustabile elementer – og skapte en helt underklasse med bitre lykkejegere, som ble stadig mer rasende mens de innså at drømmene deres om glamour og berømmelse aldri ville bli oppfylt. Definitivt en av de mest nådeløse skildringene av den amerikanske filmindustrien. Den jevne amerikaner var ikke særlig lysten på å bli fortalt at deres eneste lyspunkt under depresjonstiden var en dønn kynisk drømmefabrikk drevet av lurendreiere og avskum. Boken ble sablet av kritikere, solgte så godt som ingenting og året etter omkom forfatteren i en bilulykke i en alder av 37 år. Ved en tragisk tilfeldighet dagen etter at hans gode venn F. Scott Fitzgerald døde. Hadde West overlevd femten år til ville han blitt hyllet som en mester. På femtitallet ble The Day of the Locust gjenoppdaget som et tapt mesterverk, og boken dukker stadig opp på lister over århundrets beste, amerikanske romaner. Da filmversjonen endelig kom i 1975 ble den møtt av omtrent samme reaksjoner som boken først fikk: en bra blanding av likegyldighet, avsmak og indignasjon.

 

 

 

 

Dette var et kostbart prestisjeprosjekt regissert av Oscar-vinneren John Schlesinger (Midnight Cowboy), som ble sluppet parallelt med en rekke nostalgiske filmer om Hollywoods gullalder; deriblant Nickelodeon, Inserts og The Last Tycoon. The Day of the Locust var imidlertid andre boller. En grim satire om en samling desperate, usympatiske, stakkarslige strebere. Kunststudenten Tod Hacket (William Atherton) har dratt til California for å jobbe som designer for Paramount-studioet. Han flytter inn i boligkomplekset San Bernardino Arms, mest fordi han blir betatt av naboen Faye Greener (Karen Black). En håpefull skuespiller som deler leilighet med en hjertesyk, rasistisk dørselger-far (Burgess Meredith). Tod blir oppover ørene forelsket i Faye, uten å bry seg nevneverdig om at hun er et talentløst, ustabilt nek som flørter med alle, og gjør det klart at hun bare vil la seg elske av en mann som er rik. På veien blir Tod kjent med en kortvokst gangster med sans for hanekamper (Billy Barty), drar på et bordell for å se pornofilmer, og blir stadig mer frustrert over Faye. Etter at faren dør flytter hun inn hos den førtidspensjonerte bokholderen Homer Simpson (Donald Sutherland). Nei, ikke den Homer Simpson. En ensom, religiøs og seksuelt forknytt stakkar som gladelig bruker alle pengene sine på Faye. Alt han får igjen er hets og hjertesorg, mens Faye drar inn elskerne sine i leiligheten og boller en meksikansk uteligger i sengen hans.

 

 

 

 

Varsku. Herfra blir det spoilers, godtfolk! Den dårlige stemningen bygger seg gradvis opp, og detonerer under Hollywood-premieren på Cecil B. DeMiles The Buccaneer. Tod og Faye får øye på hverandre i havet av sultne fans, som har samlet seg for å se kjendisene ankomme den røde løperen på Hollywood Boulevard. Etter stykke unna sitter stakkars Homer apatisk på en benk, mens han blir mobbet av den androgyne nabogutten Adore (Jackie Earle Haley). En bedriten barneskuespiller, som synger, stepper og plager vettet av alle han møter på sin vei. Til slutt brister noe inne i Homer. Han griper tak i den avskyelige guttungen, og tramper ham rasende i hjel med et brøl. Crush, crunch. Publikummet foran kinoen er vitne til alt sammen, og stormer mot Homer – som bokstavelig talt rives i filler av folkemengden. D’oh! Opptøyene når apokalyptiske høyder. Et inferno av knuste biler, brennende palmer og døde mennesker. Total hysteri, som utvikler seg til et våkent mareritt av Jacobs Ladder-format.

 

 

 

 

Jeg vil ikke påstå at John Schlesinger klarer å fange opp essensen av romanen, men de siste tjue minuttene av filmen er helt vanvittige. Jeg så denne filmen første gangen på svensk TV i oppveksten, og finalen satte så dype spor at jeg var helt skjelven og sjokkskadet etterpå. Den røsker fortsatt. Poenget i romanen var at det bitre flertallet som aldri fikk drømmene sine oppfylt i Hollywood var en tikkende bombe, og opptøyene under gallapremieren var detonasjonen av deres kollektive raseri over å bli snytt av den amerikanske drømmen. I filmen kommer dette mer som et umotivert sjokk, og får alt sammen til å minne desto mer om et grotesk freakshow. Det er nærliggende å tro at David Lynch hadde denne i bakhodet da han lagde Mulholland Drive og Inland Empire. The Day of the Locust er tilgjengelig på DVD fra www.amazon.com. Vær obs på at den britiske utgaven er sensurklippet. Se: The Legend of Lyla Clare (1968), Hollywood Boulevard (1976) og Swimming With Sharks (1994).

 

 

 

 

Ekstrem kultfilm

HOLLYWOOD BABYLON

USA – 1972. Regi: Van Gyulder.

Med: Roger Gentry, Myron Griffin, Uschi Digard & Marland Proctor.

 

 

 

 

«The shadow of BABYLON had fallen over HOLLYWOOD! Scandal was waiting, just out of camera range!»

 

Vi har vært innom Kenneth Anger på disse sidene før, og jeg har en vag fornemmelse av å ha anmeldt hans kultbok Hollywood Babylon i FM for mange herrens år siden. En av filmhistoriens mest notoriske skandalebøker, som opprinnelig ble publisert i USA 1965 – og deretter inndratt ti dager senere (den ble til slutt gjenutgitt, og er fortsatt å oppdrive). Anger samlet de mest skandaløse historiene fra Hollywoods gullalder: drap, overdoser, perversjoner, pedofili, orgier og tragedier. Noen av skandalene var allerede velkjente, men Anger pøste på med grisete detaljer, og avslørte dessuten ting man ikke snakket høyt om. Deriblant avismagnaten William Randolph Hearsts påståtte drap på filmprodusenten Thomas H. Ince. Anger gikk heller ikke av veien for å dikte opp ting for å sprite opp boken, og enkelte skrøner har senere blitt urbane legender – deriblant historien om hvordan den brunstige stumfilmstjernen Clara Bow bollet seg igjennom et helt fotballag under en orgie, der en av deltagerne var en ung Marion Morrison (senere kjent som John Wayne).

 

 

 

 

Ren løgn, men historien gjentas i denne filmversjonen av Hollywood Babylon. En billig sexploitation-film som skrur opp sleaze-faktoren enda flere hakk, og gjenskaper høydepunkter fra boken i rekonstruksjoner som fokuserer på pikante nakenscener. Produsentene anonymiserte navnene til filmstjerner som fortsatt var i live i 1972, åpenbart urolige over å bli saksøkt. De burde nok ha vært mye mer urolige for å bruke Kenneth Angers bok uten tillatelse. Anger er viden kjent som en hevngjerrig, hatefull jævel med sans for svart magi, som hevder å sende okkulte forbannelser mot folk som terger ham. Hollywood Babylon-filmen er uansett sin egen forbannelse: en nedrig liten lavbudsjettfilm som haler ut spilletiden med klipp fra nyhetsarkiv og gamle stumfilmer. En fortellerstemme ramser opp fakta og syrlige kommentarer om «the golden people», mens nakenmodeller og C-skuespillere deltar i keitete sexscener konstant akkompagnert av plagsom gladjazz. Blant høydepunktene: stumfilmkomikeren Fatty Arbuckle kaster seg over den sterkt berusede partypiken Virginia Rappe under en fylleorgie («Fatty’s got a reward for you!»), og da det blir åpenbart at han ikke klarer å tilfredstille henne stapper han en champagneflaske opp i Rappes aller helligste – noe som fører til at hun dør av indre blødninger.

 

 

 

 

William Randolph Hearst (Roger Gentry) har fått dekknavnet «Big Daddy» i en fritolkning av historien om hans påståtte sjalusidrap. Charlie Chaplin (Myron Griffin) er bare beskrevet som «en av filmdukens mest folkekjære stjerner», mens vi får en skildring av hans forhold til femtenåringen Lita Grey (Suzanne Fields), som han angivelig møtte da hun var sju år gammel («What a charming little girl, an autograph is not enough for this sweet thing!»). Skandaløse saker, men de mest pikante detaljene er faktisk basert på rettsutskrifter: ikke minst hans forsøk på å trene opp sin tenårige brud i oralsex i frykt for å gjøre henne gravid igjen. Også anonymisert er regissøren Erich von Stroheim, en pervers tyrann som leier inn en tysk dominatriks for å piske en naken pike mens han vrir seg av begeistring. Marlene Dietrich (Uschi Digard) koser seg med pikesex og catfight i en sliten sofa, før hun får puppene sine massert på dekket av en lystbåt. Få av skuespillerne likner nevneverdig på de virkelige personene (minst av alle den svenske sexbomben Uschi!) – og alt er mest et påskudd for å servere sexscener av den typen vi forventer oss av en billig sexploitation-film fra syttitallet. Så ja, mye dusk med frodig hårvekst, men ikke så noe mer enn det.

 

Til tross for alle sine evighetslange sexscener holder Hollywood Babylon seg høvelig tett opp til sladrehistoriene, i alle fall sånn som de er skildret av Kenneth Anger. Boken ble brukt hardt under markedsføringen av filmen, så det er et åpent spørsmål om den faktisk ble laget med velsignelse av Anger. Det er trolig at filmen var også inspirert av den skandaløse dokumentaren Hollywood Blue (1970), som startet ryktene om at Marilyn Monroe spilte inn flere pornofilmer før hun ble berømt. Anger publiserte Hollywood Babylon II i 1984, og har skrevet en tredje bok som ingen våger å gi ut – angivelig på grunn av et kapittel som tar for seg Tom Cruise. Selv svart magi kommer til kort med Scientologikirken. Hollywood Babylon er utgitt på DVD fra Something Weird Video, som også har filmen til salgs for nedlastning fra www.somethingweird.com. Jeg ville heller satset på boken, og sagt meg fornøyd med det. Se samtidig: Mondo Hollywood (1967), The Wild Party (1975) og Return to Babylon (2013).

 

Sjekk ut klipp fra månedens filmer og mer på www.youtube.com/DanaDecay!

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Kald krig

10 timer siden
Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom...
Anmeldelse

Den 12. mann

10 timer siden
Historien om Jan Baalsruds strabasiøse flukt fra tyskerne våren 1943 er en klassisk norsk heltehistorie, og er blitt fortalt før i Oscar-nominerte Ni...
Anmeldelse

Star Wars: The Last Jedi

2 dager siden
Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost