Vi har sett en rekke sterke kvinneskikkelser på kino den siste tiden, fra Suffragette og Room til Carol og I skyggen av kvinner. Her på kultsiden er vi ivrige tilhengere av likestilling, lille frøken. Så, for å feire 8. mars: Her er tre kultruller om kvinnekamp!

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

Kultklassikeren

MS .45

USA – 1981. Regi: Abel Ferrara.

Med: Zoe Lund, Albert Sinkys, Darlene Stuto & Helen McGara.

 

 

 

 

«It’s no longer a man’s world».

 

 

Vår mann Abel Ferrara var angivelig inspirert av svenske Thriller – en grym film og Death Wish da han lagde Ms .45, men dette er langt fra noen tradisjonell vigilante-thriller. Heller ingen «rape & revenge»-rull, selv om hovedpersonen blir voldtatt to ganger på rad i løpet av en tøff dag. Snarere et feministisk kampmanifest, som skapte sterke reaksjoner etter premieren i USA. Mens publikummet i New Yorks grindhouse-kinoer på 42nd Street vanligvis jublet og klappet så fort noen ble skutt, ble drapsscenene i Ms. 45 møtt med sjokkert stillhet fra det hovedsakelig mannlige publikummet. Dette var slett ikke hva de hadde betalt for å se; et rasende angrep på deres verste impulser. Hvis Ms .45 feiler Beschdel-testen så er det bare fordi hovedpersonen er stum. Thana (Zoe Lund) er en forsagt tekstilarbeider for et motehus i New York, omgitt av kåte menn som roper slibrigheter så fort hun våger seg ut på gata. På vei hjem fra jobben blir Thana brutalt voldtatt i et smug av en maskert mann (spilt av Ferrara himself), og etter å ha kommet seg inn i leiligheten sin blir hun fader meg voldtatt igjen av en innbruddstyv. Uten stemme kan ikke Thana skrike om hjelp, så hun dreper overgriperen med et strykejern, parterer liket i badekaret og sprer kroppsdelene rundt i New Yorks søplebøtter.

 

 

 

 

Hun er dypt traumatisert, men går gjennom en slags metamorfose; fra engstelig og kommunegrå, til selvsikker og aggressiv. Sminker seg opp, kler seg provokativt og begir seg ut i New York-jungelen bevæpnet med en revolver. Men Thana er ikke på jakt etter mennene som voldtok henne. Hun er ute etter å drepe menn punktum. I oppstarten er målene hennes slimete grisegubber som prøver å sjekke henne opp, halliker, horekunder og overgripere. Men snart hviskes alle grenser ut, og Thana dreper helt tilfeldige mennesker. Hun er drevet gal av overgrepene, og ser alle menn som en trussel. Alt detonerer under en firmafest der Thana kler seg ut som en sexy nonne; en hore og madonna som dreper til hun blir stoppet. Historien er såpass minimalistisk at den kan tolkes i alle mulige retninger, men Ferrara selv har uttalt at: «Kvinner blir født inn i et mannsdominert samfunn der de blir voldtatt hver dag, på en eller annen måte». Zoe Tamerlis Lund hevdet på sin side at temaet i filmen ikke var kvinnekamp, men et mer universelt opprør mot undertrykkelse – og at årsaken til at filmen vakte så sterke reaksjoner var at «pistolen for en sjelden gangs skyld ble plassert i hendene på en kvinne». Reksjonene var faktisk så sterke at Lund hevder at hun på et tidspunkt ble skutt i hofta av en snikskytter utkledd som Thana.

 

 

 

 

Svensk-rumensk-greske Lund gjør en solid skuespillerprestasjon her, særlig med tanke på at hun bare var sytten år gammel under innspillingen – og et år tidligere selv var et offer for voldtekt. Hun må dessuten uttrykke et vidt spekter av følelser uten å si et kløyva ord. Zoe var en musiker, modell, skuespiller og forfatter som senere skrev manuset til Ferrara-filmen Bad Lieutenant – men hun viet mesteparten av livet til sin store lidenskap: heroin. Rusmisbruket endte opp med å ta livet av henne i 1999, 37 år gammel. Ms .45 ble totalforbudt i bl.a. Norge, Sverige og Finland. Selv den amerikanske DVD-utgivelsen var sensurklippet, men den komplette utgaven av filmen er nå tilgjengelig på Blu-ray takket være Drafthouse Films. Kan kjøpes fra www.amazon.com. Også kjent som: Angel of Vengeance. Se samtidig: Bury Me an Angel (1972),The Slumber Party Massacre (1982) og Bound (1996).

 

 

 

 

Potensiell kultfilm

 

THE WITCH WHO CAME FROM THE SEA

USA – 1976. Regi: Matt Cimber.

Med: Millie Perkins, Lonny Chapman, Vanessa Brown & Peggy Feury.

 

 

«Molly really knows how to cut men down to size!»

 

Filmplakaten får dette til å se ut som en fantasy-film om en stolt krigergudinne som halshugger barbarer med sigd, men det er mest fordi illustrasjonen på plakaten er rappet rett fra en av forsidene til tegneserien VampirellaThe Witch Who Came From the Sea er noe helt annet, og langt mindre salgbart. Et psykologisk kompleks, psykedelisk psykodrama om en traumatisert kvinne som bearbeider overgrep i barndommen ved å kastrere elskerne sine med barberblad. Resultatet føles litt som en sjokkfilm skrevet Tennessee Williams, for å sitere en kollega. The Witch Who Came From the Sea er genuint merkelig, og laget med såpass mye omtanke at jeg nøler med å kalle den en exploitation-film. Med et solid foto av Dean Cundey, (som senere filmet alt fra Back to the Future til Jurassic Park), og et ambisiøst manus av forfatteren Robert Thom. Noe som ikke forhindret at filmen fikk problemer med sensuren i USA, og havnet på «Video Nasties»-listen i England. Tittelen er egentlig en referanse til Botticellis renessansemaleri Venus’ fødsel og Molly (Millie Perkins) er slett ingen sjøheks.

 

 

 

Bare en dypt plaget servitør på en bar i Santa Monica, som har et veldig nært forhold til nevøene sine. Hun forteller guttungene fantasifulle skrøner om deres bestefar: en heltemodig skipskaptein som forsvant på sjøen, men som en dag vil vende tilbake. I virkeligheten var Mollys far en forfylla psykopat som jevnlig voldtok datteren i barndommen. Som om ikke det var tilstrekkelig traumatisk døde pappa dessuten av et hjerteattakk mens han misbrukte den lille datteren. I voksen alder er Molly tilsynelatende en syttitalls-frigjort kvinne som gjør det hun vil med den hun vil ha, men overgrepene har gitt henne dype psykologiske arr, og den mentale modenheten til et barn. At hun tyller i seg dop så fort sjansen byr seg gjør neppe Molly mer balansert. Hun tror menneskene på TV snakker til henne, og er plaget av mareritt der hun forfører og kutter opp menn med barberblad. Viser seg at Molly er sanndrømt, og drapene havner på nyhetene morgenen etter. Senere bestemmer hun seg for å få en heldekkende tatovering av en havfrue på magen, akkurat som hennes far hadde.

 

 

 

 

Molly forfører en barsk reklamefilmskuespiller, har visjoner av en klovn mens hun mottar oralsex og kutter deretter strupen hans med en barberhøvel – før hun kastrerer ham. Politiet snuser rundt i området på jakt etter barberbladmorderen, og mens nettet snører seg sammen blir Mollys nærmeste bevisst på akkurat hvor skadet hun er. Robert Thom skrev manuset til kona Millie Perkins under en periode han slet med livstruende sykdom og ekteskapet var i oppløsning. På ekstramaterialet til DVD-utgivelsen hevder Perkins (halvt på spøk) at hun mistenker at den fraseparerte ektemannen skrev manuset som en hevn, siden det har noen fellestrekk med hennes eget liv. Perkins debuterte som barneskuespiller i Oscar-vinneren The Diary of Anne Frank (1959), og det er litt spesielt å se den uskyldsrene Anne Frank som en fullvoksen, naken psykodame som kutter av peniser med barberblad. Jeg vil ikke påstå at The Witch Who Came From the Sea er en triumf, men den er intelligent skrevet, laget med seriøse intensjoner og er såpass særegen at den ikke sklir inn i noen bestemt sjanger. Filmen ble nylig sluppet på Blu-ray i samleboksen American Horror Project Vol 1, sammen medMalatesa’s Carnival of Blood og The Premonition. Kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Se: Act of Vengeance (1974),Journey Among Women (1977) og The Descent (2005).

 

 

 

 

Ekstrem kultfilm

 

BAISE-MOI

Frankrike – 2000. Manus og regi: Virginie Despentes & Coralie.

Med: Karen Lancaume, Raffaela Anderson, Celine Beugnot & Adama Niane.

 

 

 

 

«The most extreme thriller you’ll ever see legally!»

 

På slutten av nittitallet ble den franske feministforfatteren Virginie Despentes hyllet for sin prisbelønte roman Baise-Moi, som senere ble utgitt i norsk oversettelse under tittelen Knull meg. En grim historie om to marginaliserte arbeiderklassejenter som får nok av et samfunn som bare mishandler dem, og drar ut på en voldsturne der de raner, knuller, ruser seg og dreper. Despentes ble en «cause celebre», og feiret i intellektuelle kretser for sin kompromissløse feminisme … helt til hun bestemte seg for å filmatisere sin egen roman sammen med pornoveteranen Coralie Trinh Thi. Da ble det baluba. Til dels fordi Despentes blander brutale voldsomheter med nærgående sexskildringer, og ga hovedrollene til pornomodeller. Men trolig mest fordi hun skildrer to fattige kvinner med minoritetsbakgrunn som nekter å være ofre, og slakter representanter for den franske borgerklassen. Den intellektuelle venstresiden som tidligere hyllet Despentes kravlet plutselig over hverandre for å fordømme henne, og etter press fra den kristenkonservative nasjonalistorganisasjonen Promouvoir ble Baise-moi i en periode totalforbudt i hjemlandet – som den første filmen i Frankrike på 27 år. Mye oppstyr for en skittenrealistisk lavbudsjettfilm skutt på hjemmevideokameraer, som ifølge Virginie Despentes bare var et forsøk på å lage en punk-film i åttitallstil, inspirert av forbilder som Abel Ferrara, Tobe Hooper og Wes Craven.

 

 

 

 

Baise-moi er allikevel et produkt av sin tid, laget noen år etter Thelma & Louise og Natural Born Killers – og begge var trolig i bakhodet til Despentes da hun lagde filmen. Men mest av alt er Baise-moi et forsøk på å bearbeide personlige traumer. Despantes ble selv brutalt voldtatt i tenårene, på samme måte som en av hovedpersonene i filmen. Innvandrerjenta Manu (fransk-libanesiske Raffaëla Anderson) og Nadine (halvt marokkanske Karen Lancaume) lever i et frynsete arbeiderklasseområde i Sør-Frankrike, preget av brune buler, skitne leiligheter, null håp. Her er alle menn aggressive bøller som tyr til vold ved minste provokasjon. «Kødder som må slå noen for å føle seg levende». Manu er vant til å bli behandlet som dritt og blir jevnlig fiket opp av den muslimske broren sin. Hun drikker øl på en parkbenk sammen med en narkoman venninne da de blir bortført av en gjeng psykopater – som drar dem inn i et varehus og voldtar dem. Venninnen kjemper, gråter og skriker, mens hun blir grisebanket og voldtatt. Manu forblir passiv og uinteressert, og den patetiske voldtektsforbryteren mister potensen. Etterpå tar Manu hele hendelsen iskaldt, det er jo ikke første gangen hun har blitt utsatt for overgrep. Da broren oppdager at Manu har blitt besudlet drar han frem en pistol og raser etter hevn. For ham er lidelsene hennes bare et spørsmål om ære, og han synes søsteren er en skitten hore. Manus svar er å skyte ham rett i skolten.

 

 

 

 

Hun rapper brorens sparepenger og drar til togstasjonen. Der møter hun prostituerte Nadine, som ved et uhell akkurat har drept en venninne. De ser noe i hverandre, og bestemmer seg for å dra ut på en destruktiv biltur sammen. Drikker, snorter kokain, har tilfeldig sex med fyrer de sjekker opp i barer. Raner en forretningskvinne, og skyter henne i hodet. Det føles så herlig at Nadine har lyst til å gjøre det igjen. Jentene skyter ihjel en våpenhandler og klager over at de ikke kommer opp med kjappe actionfilmreplikker. «Jeg mener, folk dør her. Dialogen bør opp på samme nivå». Manu blør mensblod i badekaret, før hun sjekker opp en middelaldrende nerd på et kasino. Hun biter fyren hardt i penishodet da han forlanger å bruke kondom, og tramper ham ihjel. Jentene plaffer ned flere politimenn, og blir etterlyst i media. Til slutt ender de opp i en eksklusiv sexklubb, der de slakter alle gjestene og skyter klubbeieren rett opp i endetarmen. Hvis disse damene kan kalles rødstrømper etter alt dette, så er det mest fordi de har blod på sokkene. Dette er en rasende, nihilistisk film som gradvis mister kontrollen i takt med spilletiden – muligens fordi de to regissørene proppet seg fulle av kokain under innspillingen, og ikke straightet seg opp før etter at presseturneen var over.

 

 

 

Allikevel ingen tvil om at Baise-moi er laget med formål og talent. Scenene med hardcore-sex er ikke særlig sjokkerende i dag, men det er temmelig oppviglersk å bruke to pornoskuespillere i en film som snur alle pornoklisjeene på hodet. Ikke minst fordi porno ofte vekker en pavlovsk refleks blant radikalfeminister. Helt uavhengig av bakgrunn gjør de to hovedrolleinnehaverne helt habile prestasjoner her. Raffaëla Anderson vokste selv opp i et strengt muslimsk hjem, og gjorde et opprør ved å satse på en pornokarriere så fort hun ble myndig. Hun har i senere tid markert seg som forfatter, men det gikk dårlig med Karen Lancaume – som begikk selvmord i 2005. At en av regissørene og de to hovedrolleinnehaverne hadde en bakgrunn innen pornografi var i seg selv mektig provoserende for en del «medsøstre», som ikke var sene om å stille seg på samme side som de kristenkonservative tøysepinnene som fordømte Baise-moi. Filmen ble allikevel frigitt usensurert for kinovisning i Norge med attenårsgrense og tittelen Knull Meg i 2004, noe NRKs nettside svarte på med den upartiske debatten «voldsporno på kino, er det greit?». Det syntes åpenbart ikke filmführer Ingeborg Moræus Hanssen, som nektet å sette opp filmen på kino i Oslo. Den ble senere sluppet uklippet på DVD her hjemme fra Scanbox, i en utgave som nå er vrien å oppdrive. Baise-moi er tilgjengelig usensurert på DVD fra Arrow Video, og kan kjøpes fra www.amazon.co.uk. Se samtidig: The Black Alley Cats (1973), Female Chauvinists (1976) og A Gun for Jennifer (1997). RIP Vanity og Andrzej Zulawski!

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Kald krig

10 timer siden
Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom...
Anmeldelse

Den 12. mann

10 timer siden
Historien om Jan Baalsruds strabasiøse flukt fra tyskerne våren 1943 er en klassisk norsk heltehistorie, og er blitt fortalt før i Oscar-nominerte Ni...
Anmeldelse

Star Wars: The Last Jedi

2 dager siden
Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost