Det er tretti år siden Mad Max sist viste seg på kino, men nå er han tilbake i etterlengtede Fury Road. Det må feires med en tre kultruller som leder frem til et av årets store høydepunkter på kino.

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Kultfilm

Se flere artikler

Kultklassikeren

MAD MAX

Australia – 1979. Regi: George Miller.

Med: Med Gibson, Joanne Samuel, Hugh Keays-Byrne & Steve Bisley.

 

 

 

 

«The last law in a world gone out of control. Pray that he’s out there somewhere».

 

Vi kan like godt begynne med starten, og starte med begynnelsen. Mad Max 2: The Road Warrior er en av de aller beste actionfilmene noensinne laget, som så til de grader har overskygget originalen. Det var her alt vi forbinder med dette universet ble etablert; oppfølgeren introduserte det postapokalyptiske landskapet og relanserte hovedpersonen som en av filmhistoriens store, ikoniske antihelter. Men alt startet med forgjengeren Mad Max, en slags prolog som utspiller seg i et fremtidig Australia like før apokalypsen. Dette var en beskjeden lavbudsjettproduksjon laget med en god blanding av entusiasme og desperasjon, som George Miller og hans medprodusent Byron Kennedy til dels finansierte ved å jobbe som ambulansepersonell. I motsetning til så mange av filmene som kom i kjølvannet av Mad Max hadde Miller et noen smarte, samfunnskritiske ideer. Som doktor på en legevakt i Sydney så Miller sin del av folk som hadde blitt kvestet i trafikken, og som tenåring mistet han tre av vennene sine i bilulykker. I 1973 hadde han dessuten sett hva oljekrisen hadde gjort med folk i Australia, som gikk totalt amok for å forsikre at bilene deres hadde bensin.

 

 

 

 

Derfra er ikke veien så lang til fremtiden i Mad Max, som utspiller seg i tiden før apokalypsen. Samfunnet er i ferd med å bryte sammen på grunn av en oljekrise, og veiene voktes nå av spesialstyrken MFP (Main Force Patrol) mens sprøyte psykotiske råkjørere gjør Australia usikker for fotgjengere. Den cooleste MFP-sjåføren av dem alle er «Mad» Max Rockatansy (Mel Gibson), som etter hvert tar en grusom hevn på gjengen som drepte bestekompisen Goose og kjørte i hjel hans elskede kone og barn. Nok til å gjøre enhver litt mad. Vi ser konturene av mytologien som ble stadfestet i The Road Warrior, men dette er to totalt forskjellige filmer. Noe som ikke forminsker hvor vellaget, energisk og intens Mad Max er. Preget av et stilig filmfoto og imponerende bilstunts, samt litt av et gjennombrudd for en ung mann ved Mel Columcille Gerard Gibson. Mel hadde i kjent stil havnet i barslagsmål i fylla dagen før han dro på audition – med knust kjeve og forslått, hovent fjes. Gibson fikk beskjed om å komme tilbake to uker senere, og fikk sin første hovedrolle. Mye har sannelig skjedd siden den gangen. Selv om Mad Max har falt i skyggen av oppfølgeren ble den i sin tid et fenomen, som kickstartet en ny æra med Ozploitation.

 

 

 

 

Mad Max ble dessuten en astronomisk kassasuksess, som tjente inn så vanvittig mye penger at den i to tiår sto oppført i Guinness rekordbok som den mest lønnsomme filmproduksjonen i verdenshistorien. Den ble laget for 350.000 dollar, men tjente inn på verdensbasis over hundre millioner – en sum som først ble slått i 1999 av The Blair Witch Project. Desto mer imponerende med tanke på at den mest sette versjonen av Mad Max var dubbet av den amerikanske distributøren AIP, som fryktet at publikummere utenfor Australia ikke ville skjønne de brede aksentene. Først i 2000 ble den australske originalen sluppet på DVD i USA og England. Her hjemme i Norge var Mad Max totalforbudt på kino (i likhet med i Sverige og New Zealand), men filmen var i en periode tilgjengelig på VHS før den ble inndratt. Nå er den usensurerte originalversjonen for lengst ute på Blu-ray her hjemme i The Mad Max Trilogy-samlingen fra Warner. En nyrestaurert Blu-ray med bedre bildekvalitet og mye ekstrastoff ble akkurat sluppet fra amerikanske Shout Factory, og kan kjøpes fra www.amazon.com. Se samtidig: The Road Warrior (1982), kanskje Mad Max Beyond Thunderdome (1985) og muligens Turkish Mad Max (1983). Pluss 2Pac-musikkvideoen til California Love (1995).

 

 

 

Potensiell kultfilm

BATTLETRUCK

New Zealand/USA – 1982. Regi: Harley Cokeliss.

Med: Michael Beck, Annie McEnroe, James Wanewright & Bruno Lawrence.

 

 

 

 

«After the oil wars. Out of the rubble of the cities comes … Battletruck».

 

Mad Max ble innledningsvis totalforbudt i New Zealand, men Australias kiwinaboer prøvde allikevel å gjenskape suksessen med sin egen variant: den postapokalyptiske actionfilmen Battletruck. La gå at den til dels ble produsert med penger fra en amerikaner som har poppet opp på Kultsiden farlig ofte den siste tiden: Roger Corman. Han lovte den unge, entusiastiske regissøren Harley Cokeliss å hoste opp halvparten av budsjettet, men rett før innspillingsstart bestemte Corman seg for at tretti prosent var mer enn nok. Noe som tvang regissøren til å skrape sammen resten av pengene selv, før han ga opp – og rev ut flere sider av manuset. På veien forsvant flere sentrale actionsekvenser, noe som trolig bidro til å gjøre Battletruck såpass underveldende. Filmen ble sluppet på kino bare noen uker etter at George Miller klinte til med The Road Warrior, og ble deretter oversett av alle. Med god grunn, viser det seg. Battletruck plukker opp noen sentrale elementer fra Mad Max: en oljekrise i nær fremtid. Barbariske villmenn i lærjakker som dreper for bensin. Og en barsk helt som lever på kanten av et samfunn i oppløsning, før han går til full krig mot de psykopatiske skurkene.

 

 

 

 

Sistnevnte er representert av oberst Jacob Straker (James Wainwright), en jovial psykopat som kameratslig kan gi folk en klapp på skulderen mens han nipper til et glass Cognac – før han kutter strupen på dem, bare for moro skyld. Han farter rundt i den newzealandske ødemarken i en pansret attenhjuls lastebil (muligens med litt Hobbitt-gøgge på skvettlappene), noe som ikke kan sies å være særlig miljøvennlig i disse oljekrisetidene. Men alt ordner seg da Straker og hans bande med lærkledde desperados finner en skjult reserve med 50.000 liter dieselolje på en nedlagt militærbase. Like etterpå får Strakers datter Corley (Annie McEnroe) nok av at pappa slakter lokalbefolkningen i histen og pisten, så hun stikker av med hjelp av den ensomme ulven Hunter (Michael Beck). Det tar tjue minutter før helten dukker opp, men han har til gjengjeld en kul motorsykkel som ser ut til å være rappet fra TV-serien Street Hawk. Hunter dumper jenta i en demokratisk kvekerleir drevet av Cliff fra Cheers (John Ratzenberger), som ønsker Corley hjertelig velkommen med ordene «There’s plenty to eat, especially if you like turnips!». En som definitivt ikke liker turnips er pappa Straker, som farer inn i leiren med sin battletruck, innfører et fasciststyre og utnevner seg selv til diktator. Snart må Hunter på banen igjen, for å utrydde disse plageåndene en gang for alle.

 

 

 

 

Siden filmen ble laget på samme tid som The Road Warrior ser vi bare vage konturer av det som senere skulle bli en egen undersjanger. Miljøskildringene i Battletruck er tatt rett fra Mad Max, men filmen mangler den rasende energien – og regissør Harley Cokeliss (Black Moon Rising, Dream Demon) mangler totalt de tekniske ferdighetene til George Miller. Michael Beck er heller ingen Mel Gibson, akkurat. Battletruck er ikke en komplett fiasko, bare middelmådig – og filmen føles fryktelig livløs i forhold til forbildet Mad Max. Regissøren hevder på sin side at George Miller kopierte manuset hans i The Road Warrior! Ja, ja. Battletruck er såpass tannløs at den ble satt opp på kino i Norge, med noen små sensurklipp. Fun fact: kameramannen Chris Menges vant tre år senere en Oscar for The Killing Fields, mens Battlefields «boom operator» var den fremtidige James Bond-regissøren og dametøy-entusiasten Lee Tamahori. Filmen var lenge ba tilgjengelig på VHS, men er nå sluppet på DVD i en «Double Feature» sammen med Death Sport. Tilgjengelig hos www.amazon.com. Også kjent som: Warlords of the Twenty-First Century og Destructors. Se: Burst City (1982), Metalstorm: The Destruction of Jared-Syn (1983) og Roller Blade Warriors: Taken by Force (1989).

 

 

 

Ekstrem kultkalkun

W IS WAR

Filippinene – 1983. Manus & regi: Willie Milan.

Med: Anthony Alonzo, Paul Vance, Joonee Gamboa & Alicia Alonzo.

 

 

 

 

«The Weapons of Death, The Vehicles of Destruction, The Army of Terror… Together they spread their evil across the land! But then there was… W».

 

Hvis Battletruck er en stor skuffelse overgår W is War alle forventninger. En sprøyte gal villmannsfilm fra Filippinene, som gjenforteller historien til Mad Max som en feberdrøm på opium. Italia er viden kjent for sine utallige The Road Warrior-kopier, men den betydelige mengden av rip-offs som ble laget på Filippinene er langt mindre kjent – trolig fordi så få av dem er sluppet utenfor hjemlandet. W is War er angivelig ikke engang den mest hemningsløse av dem, så vi bør trolig sjekke ut flere filippinske titler når Mad Max: Furiosa slippes. Før den tid er W is War en gullgruve for alle som setter pris på eksentrisk galskap i «så dårlig at det er helt fantastisk»-sjangeren. Jeg tipper dessuten at Mel Gibson ville ha digget denne filmen, siden den utsetter den stakkars hovedpersonen for mer sadistisk tortur enn noen annen filmhelt i historien. Med et mulig unntak av Jesus i The Passion of the Christ.

 

 

 

 

En gang i fremtidens Manila jobber sersjant Wally «kodenavn W2» Lucas (Anthony Alonzo) i en spesialenhet som bekjemper kriminelle gjenger med stump vold og barske pornobarter. Den verste gjengen av dem alle ser ut som skinheads i fetisjklær lånt fra nærmeste hardhomo-bar, og herjer Manila i sine spesialbygde trike-motorsykler mens de spiller akustisk gitar og danser aggressivt. Under deres første basketak klarer Wally å skyte en av gjengmedlemmene rett i skolten, og blir suspendert fra spesialenheten. Ekstra dumt, med tanke på at mannen han drepte var broren til gjenglederen Nosfero (Den Montero). En karismatisk kultleder med flippskjegg, mye maskara, ørering, Zorro-kappe, hestehale og glattbarbert isse, som driver et opiumkartell med hjelp av hypnose. Han ser litt ut som en sadomasochistisk, bi-nysgjerrig flamencodanser, og er konstant flankert av to kortvokste med store busteskjegg. Siden Wally plutselig har mye fritid bestemmer han seg for å endelig gifte seg med forloveden Vera (Anna Marie Gutierrez). Bryllupsnatten deres blir bryskt avbrutt av Nosfero og rundt tjue hans håndlangere, som brutalt gruppevoldtar Vera – før Nosfero kastrerer Wally med en sløv kniv.

 

 

 

 

Jeg lar den siste setningen sette seg litt før jeg gjentar: filmens helt blir kastrert, og vi har ikke kommet mer enn et kvarter ut i spilletiden! Wally våkner skrikende opp på sykehuset med underbukser som ikke lenger passer, uten skaft og baller. Dårlig dag. Vel hjemme igjen oppdager Wally at kona onanerer utagerende og teatralsk i dusjen fordi han ikke lengre kan tilfredsstille henne, så han raserer leiligheten og klynker «I’m hopeless! I’m useless! I’m a eunuch!!». Wally lader de våpnene han fortsatt har igjen, og går til angrep på Nosferos hovedkvarter… der han umiddelbart blir pågrepet, jult opp og spent fast til påler etter armer og ben. Så ja, temmelig useless er han. Wally hektes til slutt ned igjen av det sympatiske gjengmedlemmet Pratings (Ada Alberto), en androgyn, skallet jente som føler at stakkaren har fått nok, nå. Lidelsene hans er allikevel ikke over. Så fort Wally kommer hjem ser han at den tøsete kona er utro med kollegaen V1 (Bing Davado), en viril spesialagent ikledd sennepsgule tangatruser. Stakkars fyr. I mellomtiden kidnapper Nosferos menn en katolsk skoleklasse med gråtende småbarn, så det er opp til vår penisløse helt og hans skallede venninne å redde dagen. De bygger en pansret kampbil, ikler seg skuddsikre rustninger og går til angrep på Nosferos hovedkvarter i et tjue minutter langt action-klimaks som går helt av hengslene.

 

 

 

Komplett med flere hundre statister, utallige eksplosjoner, slagsmål, bilstunts og kaos, der skrikende småunger dessuten virrer rundt midt i galskapen. De stakkars stuntmennene er åpenbart i livsfare, mens de blir tent på, slengt ned fra trær og truffet av eksplosiver. I et temmelig sjokkerende øyeblikk kjører en av stuntmennene en trike-motorsykkel rett utfor et stup, flyr over styret og lander hardt i bakken med fjeset først, rett foran en bil. Tipper den stakkaren tilbrakte en stund på sykehuset etterpå, i beste fall. Men forhåpentligvis våknet han til bevissthet med ballene i behold. Vi trenger mye mer plass for å kunne ta for oss halvparten av alt det vanvittige som skjer i W is War, som er hysterisk bedritent dubbet («We’ll teach them a lesson. That’ll teach ‘em!»), dypt forstyrret og helt fantastisk! W is War er ikke offisielt sluppet på DVD ennå, men jeg håper dypt og inderlig at noen før eller senere gir den ut på Blu-ray i en double bill sammen med oppfølgeren Mad Warrior/Clash of the Warlords (1985). Den er angivelig enda villere! I mellomtiden kan en brukbar bootleg innhandles fra www.cultaction.com. Du kan dessuten se filmen helt gratis (men litt sensurert) på YouTube. Også kjent som: W, Firestorm og Vendicator W. Se samtidig: Clash of the Warlords (1985), Warriors of the Apocalypse (1985) og Equalizer 2000 (1986).

 

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Image from the movie "Song to Song"
Anmeldelse

Song to Song

1 uke siden
Song to Song utgjør den tredje filmen i en slags «stilistisk trilogi» i Terrence Malicks karriere, hvor de to foregående filmene var To the Wonder...
Image from the movie "Lyst"
Anmeldelse

Lyst

1 uke siden
Lyst er nok den drøyeste skrekkfilmen som er laget i Norge, men kan også smekke seg med tittelen over å være den aller dårligste filmen jeg har...
Intervju

Familiemannen

2 uker siden
    - Jeg sitter i traileren. - Skikkelig luksusopplegg? - Ja, det er vel egentlig en slags husbil. - Kan du kjøre rundt og...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost