For å finne noe alle kunne kjenne seg igjen i, lagde Ole Giæver en film om seg selv. Lagt til et opplagt sted for filosofering om hvem man er og hva slags plass man har i universet.

Einar Aarvig

28. juni 2017

Kategori: Intervju

Se flere artikler

– Jeg tenker at det skal være mulig å lage en film om et hvert menneskes liv. At man graver inn og finner noe. Hvert menneske har kamper eller utfordringer eller noe de jobber med som alle kan kjenne seg igjen i. Selv lever jeg jo et ganske klassisk, ordinært norsk liv. I en leilighet med to barn.

Statistisk korrekt antall til og med.

– Ja, og dermed kunne jeg prøve om teorien min holdt stand. Snu kameraet mot meg selv og lete etter noe universelt og ikke minst essensielt.

Det er ganske unikt. Selvbiografiske filmskapere dyrker jo gjerne det uvanlige og spesielle med seg selv.

– Ja, kanskje? I The Doors-filmen er det sitat om å leve livet på en måte som gjør det verdig en film. Men skal man leve som Jim Morrison, på kanten, og dø ung?

Og bli spilt av Val Kilmer?

Fra balkongen er Ole Giævers fjerde kinofilm etter Sommerhuset (2008), Fjellet (2011) og Mot naturen (2014).

– Jeg vil ikke at det skal være sånn. At man må leve ekstremt, på kanten mellom liv og død for at det skal føles som et liv. Et ordinært liv skal kunne føles like verdifullt og spesielt på film. Like spesielt som hos en rockestjerne. Det er det jeg ønsker å formidle til publikum. At seerens liv også er i sentrum av universet. Ja, hvor er sentrum av universet? Det er det du til enhver tid måtte være.

 

Et studium av det moderne menneskets forunderlige irrganger. Les anmeldelsen av Fra balkongen.

Sånn sett er jo filmen din en motvekt til den standardiserte førtiårskrisa med folk som begynner med motorsykler og fallskjermer og sånn.

– Det er mer interessant å gå dypere inn i det livet man allerede har. Ikke være noe man ikke er. Det er ikke noe galt med motorsykler, men det er mer verdifullt å gå dypere inn i seg selv og der man er.

 

BALKONGEN SOM ANKER

Fra Balkongen er eksil-tromsøværingen Ole Giævers fjerde kinofilm, og kan beskrives som et essay der den undrende regissøren og manusforfatteren tar publikum med inn i tankene sine. Utgangspunktet er balkongen hjemme på Bjølsen, et sted mellom verden og hjemmet, et opplagt sted for filosofering om hvem man er og hva slags plass man har i universet. Ideen ble unnfanget under arbeidet med forrigefilmen Mot naturen, som vi omtalte som en av de beste i 2014.

Mot naturen, 2014

 

– Den handlet jo om en fyr som er veldig låst i sitt eget tankesett. Da jeg reiste rundt og snakket om filmen, skjønte jeg at det var mye tankegods jeg ønsket å formidle, som jeg ikke hadde fått gjort. Jeg ville lage en film der jeg kunne jobbe med et rikere materiale. Og så satt jeg på balkongen en dag og lot tankene fly, og da slo det meg at det var et fint sted å starte. Bruke balkongen som et anker. Det er jo mellom to størrelser i livet: Det nære og det hverdagslige og det intime. Og alt det som finnes der ute. Et sted langt bakenfor horisonten foregår det kriger og alt mulig. Man ser på stjerner som sluttet å skinne for mange tusen år siden, det brakte inn noen spennende tanker om tid.

UNIVERSELT UNIVERS

Og ja, materialet er rikt. Her er Ole og familien i hverdagssituasjoner, fjollete opptak fra ungdomstiden, animerte sekvenser, minihistorier med skuespillere, en slags gladtrist videodagbok fra et hotellrom i Stockholm og, selvfølgelig: betraktninger og abstraksjoner der ute på balkongen. Utenforskap, følelsen av å ikke helt å passe inn er et gjennomgangstema.

– Alle filmene mine handler om noe som skjer i livet, noe som gjør at du havner ute av synk med hvem du er og omgivelsene. At man må gjøre noe med holdninger og innstillinger for å koble seg på igjen. Det er jo egentlig en umulig oppgave.

Men denne gangen bruker du seg selv og familien og ikke fiksjonsfigurer. Hva var mest utfordrende med prosessen?

Usedvanlig flott!

– Det er noen etiske hensyn man må ta når man bruker egen familie og barn slik jeg gjør. Men Dette er jo ikke en film som grafser i privatlivet. Det er ikke noe Knausgård-prosjekt der jeg avslører hva jeg egentlig tenker om alt og alle. Det er ikke privat utleverende. Samtidig har det vært avgjørende at jeg er personlig og byr på meg selv og viser egne sårbarheter og hvor jeg selv kommer til kort. Den største berg og dalbane-opplevelsen kom i klippen. Når man lager film om seg selv blir det vanvittig flaut hvis ting ikke funker. Som å se på lysbildevisning av ferieturer. Sånn føltes det av og til i starten.

Hehe…

– Men plutselig skjedde det et eller annet. Det universelle fikk et løft. Det handler om å ta tak i helt spesifikke ting som alle kan kjenne se igjen i. Identifisere hva disse tingene er i mitt liv. Det ble en lang og krevende klippeprosess der vi lette etter det allmenngyldige.

Å FINNE SEG SELV

Var det mye som måtte bort? Måtte du drepe noen darlings?

– Ja, sinnssykt mye darlings. Filmen kunne fint vært ti timer lang. Jeg tør ikke nevne alle skuespillerne jeg har klippa bort, det er ekstremt mye som ikke er med. Ting fra ett år med filming og masse greier fra gamle hjemmeopptak. Man kan si at filmen finner seg selv på et tidspunkt, den kunne blitt så mye tilfeldig. Jeg kunne fint ha laget en spillefilm til med alt det ubrukte materialet.

Virker overveldende

– Ja. Men når jeg klipper og skriver tenker jeg stadig på et sitat av en gammel manusguru: Det du tar bort, gjør det som blir igjen mer interessant og betydningsfullt.

INTUITIVT

Giæver leste inn fortellerstemmen på båndopptaker i klipperommet. Teksten er betydelig mer litterær enn i Mot naturen, der vi tyvlyttet på hovedpersonens tanker, for å bruke filmskaperens egne ord. Den mer litterære stilen og innzoomingen på de nære tingene i familielivet trekker tankene mot Karl Ove Knausgård og Min kamp. Filmskaperen føler seg inspirert («det er vanskelig å unngå») og trekker også frem Hanne Ørstaviks tidlige romaner som et viktig referansepunkt.

– De handler om en søken etter å bli en del av noe.

Men du har kanskje en mer minimalistisk tilnærming?

– Ja, film er et mer intuitivt medium enn litteratur. Man kan ikke intellektualisere og assosiere på samme måte. Film krever en mer følelsesmessig innlevelse.

Ha du fått personlige, eksistensialistiske effekter av å jobbe med Fra balkongen? Er det ting du ser annerledes på nå?

– Jeg håper jo at jeg har utvikla meg. Det er en slags spiralsyklus der jeg plutselig har skjønt alt hva livet handler om. Og så innser jeg at ikke har forstått noen ting. Sånn er jo livet, man forandrer seg og blir eldre. Man har en forestilling om hvem man er og hva man skal bli. Og så går det fem år, man går rundt seg selv og må ta nye vurderinger.

VAREOPPTELLING OG FRIKSJON

Men som antydet:

– Filmen skal jo ikke handle om meg, den skal handle om publikummet. Jeg prøver å lage et rom der de kan oppleve sine egne liv.

Det føles naturlig å spørre om det kommer en oppfølger.

– Vi har tulla mye med det. Om en ti- femten år, kanskje? Det handler jo mye om hvordan hverdagen tar oss. At det plutselig bare har gått ti år. Man tenker jo ikke at hver dag er avgjørende for resten av livet. Men i løpet av en femårsperiode har man jo gjerne tatt en masse eksistensielle valg. Hva slags jobb man skal ha, hvilke venner man fortsatt skal henge med, om man skal bli sammen med noen, få barn, og så videre. Etter mange sånne valg innser man at livet har forandret seg, men man henger kanskje igjen i en forestilling om hvem man engang var. Fra du er 25 til 35 skjer det ganske mye med livet ditt, for eksempel. Og man bør ta et oppgjør, redefinere hvem man er og hvordan livet skal leves.

Er de sene tredveåra en riktig alder å ta en slik vareopptelling?

– Ja. Da har man kanskje fått barn. Man har begynt å forlate ungdomslivet. Lurer på om det er greit å spille Playstation. Våre foreldre gjorde jo ikke det, liksom. Og hver generasjon må definere hva som er greit for dem. Det er jo så mye vi strever med. Kleine situasjoner, og ubehag, kampen for å koble seg på, bli likt.

Men er det oppnåelig å bli perfekt? At det aldri blir kleint eller ubehagelig? Er det i det hele tatt ønskelig?

– Skjønnheten er at vi hele tiden er bundet til kampen for å bli bedre. Menneskenes lodd er at vi er nødt til å innse at vi feilbarlige, samtidig som vi må strekke oss etter det perfekte. Det er en evig runddans som vi strever med helt til dødsleiet.

Friksjonen som drivkraft?

– Ja, hvis alt hadde vært perfekt, så ville alt vært statisk. Og helt dødt.

 

Hvis jeg skulle ha laget en film om meg selv, hadde den nok blitt ganske kjedelig, sa Ole Giæver i 2014. Slik gikk det heldigvis ikke.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Intervju

Kald krig

8 timer siden
Thomas Gullestad hadde vært på et møte hos TVNorge i forbindelse med humorprogrammet Dansken og Fingern, og traff dramaturg og Harald Zwart-partner Tom...
Anmeldelse

Den 12. mann

9 timer siden
Historien om Jan Baalsruds strabasiøse flukt fra tyskerne våren 1943 er en klassisk norsk heltehistorie, og er blitt fortalt før i Oscar-nominerte Ni...
Anmeldelse

Star Wars: The Last Jedi

2 dager siden
Nå som forventingene, håpet og frykten har forsvunnet litt etter den initielle buzzen det var å få et nytt Star Wars-kapittel for to år siden, er det...
Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost