Imponerende realisme.

Einar Aarvig

3. juli 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Hoi, dette var både bra og mektig. I en frittstående oppfølger til flyktningedramaet Middelhavet følger regissør Jonas Carpignano den fjortenårige rom-gutten Pio gjennom noen uker. Vi er i Reggio di Calabria helt sørvest i Italia, et støvelspark fra Sicilia.

Her lever romfolk, italienere og afrikanske flyktninger side om side i en, med norske øyne, enorm fattigdom. Det er søppel overalt, innbyggerne er overlatt til seg selv, vi ser aldri andre offentlige «innslag» (skole, trygdeinstitusjoner, sosialarbeidere, sykehus) enn bryske offiserer i den paramilitære politistyrken Carabinieri.

 

Pio må forsørge familien når faren og broren arresteres etter et mislykket innbrudd. Ja, forsørge betyr å stjele, familien har stort sett livnært seg på biltyverier. Vi får en effektiv kontrast i tilbakeblikk til bestefarens liv noen generasjoner tidligere. Da var regionens romfolk frie, uten sjefer, uten fast bosted.

A Ciambra er imponerende i sin realisme og troverdighet, det er ikke alltid opplagt hva som er instruert skuespill og hva som er naturlige situasjoner dokumentaristisk fanget av kamera.  

Uten å fordømme eller ty til sentimentalitet (i hvert fall ikke for mye) eller fattigdomsromantikk gir den et genuint og våkent og observant og av og til poetisk innblikk av det som er virkeligheten for mange i dagens Sør-Europa.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost