Eventyrets verdi.

28. november 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

A Monster Calls var et av de mest populære filmmanuskriptene som ikke var plukket opp til produksjon i 2013. Heldigvis landet adaptasjonen i hendene på Juan Antonio Bayona. Om han fikk deg til å felle en tåre av The Impossible i 2012, kan jeg garantere deg at regissøren slår ti ganger hardere til denne gangen. Filmen krever sin plass dypt inne i hjerterota, og slipper aldri tak. Den store andelen av befolkningen som har opplevd nære, dype tragedier bør nesten være advart, for grinefaktoren ligger på 10/10.

 

Barneboken fra 2011 er nok en del hakk mildere enn filmatiseringen. Den er altså egnet for store barn og oppover, da det er en del glødende øyne og mørke brøl. Det jeg virkelig elsker, og det som for øvrig ble mitt førsteinntrykk, er at det barnevennlige narrativet, og den ”innpakkede moraliseringen” er der, men det er løst på en så smakfull måte at jeg får klump i halsen bare av å skrive om det. Vi lærer at barn kan være slemme og at slemme ikke vinner. Vi lærer at livet er hardt som faen, og naturen gir og den tar. Vi lærer at man må være modig, møte sine demoner og tørre å ta fatt på utfordringene livet gir. Ikke minst blir det nydelig reflektert at forholdet mellom barn og forelder er fylt med ubetinget kjærlighet. Mest av alt er livet komplisert.

 

13 år gamle Conor lever med moren sin som har kreft. Helt fra starten forstår vi at de er i en omstrukturering i livet, og Conor må forberede seg på at han en dag må bo hos bestemor. Fordi far har ny familie i Amerika. Conor er en frustrert, ensom og fryktelig trist gutt. På forståelig vis vil han ikke gi slipp på moren sin, noe som gir han mareritt hver eneste kveld. Et stort monster, i form av et tre og stemmesatt av Liam Neeson, besøker Conor en natt og forteller han historier. Disse historiene utformes i animerte utsøkte vannfarger, som står i sterk kontrast til det triste og veldig britiske bakteppet der resten av filmen utspiller seg. Animasjonen på monsteret er heller ikke verst. Ballen ruller videre over ting som imponerer. Felicity Jones er strålende som hengiven og dødssyk mor. Toby Kebbell og Sigourney Weaver er gode i sine respektive roller, men aller mest triumferer Lewis MacDougall som fortapt gutt og hovedrolle. Han er altså så fenomenal, at man skulle tro at denne rollen var hans største kall i livet. Null overdrivelse her altså.

 

Det vakreste med A Monster Calls (vedsiden av fotoet, utsnittene, Fernando Velázquez stemningsfulle musikk, kjærlighetshistorien, fargene og skuespillet) er budskapet den gir oss – med både sin overdrevne sentimentalitet og jordnære visdom. Som i en emosjonell karusell kastes vi mellom det fæle dramaet kalt livet, og en den uendelige, rike fantasien som redder oss igjennom det. Dette lille mesterverket slekter på å være en gotisk fabel, med finurlige hint til ekspresjonismen. Dette gjør den tilstrekkelig uhyggelig og småskummel nok. Det viktigste er at den får til akkurat det den prøver på, og slår seg ikke til ro med verken mer eller mindre. Ikke overraskende er dette en anbefaling fra meg. Med forbehold om at du kan ende opp som et overfølsomt vrak i etterkant, er A Monster Calls årets fineste eventyr og virkelig verdt ditt besøk.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost