Vond og viktig.

Johanne Svendsen Rognlien

20. desember 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Blir vi noen gang ferdig med å fortelle om andre verdenskrig? Mest sannsynlig ikke! En av grunnene ligger i krigens omfattende grusomheter, en annen i at det finnes så mange skjebner som fortsatt ikke er fortalt.

Agnus Dei foregår rett etter krigens slutt, der vi stifter bekjentskap med en gjeng nonner som bor i et kloster i Polen, samt den franske sykepleieren Mathilde som jobber for Røde Kors. Mathildes verden forandres drastisk når hun blir oppsøkt av en av nonnene som ber henne om hjelp fordi en av søstrene har havnet i ulykken. Det som først virker som en uheldig hendelse for en enkeltperson blir til noe helt annet når det kommer frem at et større antall av nonnene er gravide. Klosteret har nemlig hatt besøk av sovjetiske soldater som systematisk har voldtatt dem.

Seksuelle overgrep mot kvinner i krig har alltid vært, og er fortsatt, svært utbredt og har store mørketall. Caroline Champetiers nydelige foto lar kameraet i lang tid av gangen hvile på nonnenes ansikt. Det er ikke nødvendigvis så mye som blir sagt, men det er heller ikke nødvendig. Vi som ser på trenger ikke mer enn smerten i kvinnenes ansikter til å forstå traumaene de sliter med, viklet sammen med den religiøse skammen de har knyttet til sex – uavhengig av frivillighet. Det er forferdelig
vond å se, men uhyre viktig. Vi får både innblikk i hvordan en hel krigsherjet nasjon skal få en ny vår og hvordan man som enkeltindivid fortsetter å leve etter slike hendelser. Hadde det ikke vært for at fi lmen gjør den lille feilen å ville fortelle for mye på en gang, som for eksempel å ha et for stort fokus på Mathildes privatliv, hadde filmen nådd helt til topps.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost