Omtrent like spennende som hans post mortem karriere.

Nicolai Berg Hansson

20. juni 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Så fort de første bildene dukker opp og godlåta «So Many Tears» dundrer over det deilige kinoanlegget, vet jeg at uansett om denne filmen skulle vise seg å være god eller dårlig, skal det slett ikke bli vanskelig å kose seg. Soundtracket består jo stort sett utelukkende av Tupacs egne låter eller andre rap-klassikere fra 90-tallet. Og finnes det egentlig en tid og epoke i populærmusikkens historie som er så interessant og egnet for film som 90-tallets rap? Nei. Nei, det gjør jo ikke det. 60-tallets rockescene er selvfølgelig ikke langt unna. Visste du f.eks. at Bob Dylan kastet folkesangeren og sin egen ivrige fan Phil Ochs ut av en taxi og anklaget ham for å være journalist, og ikke en låtskriver? Det er kult, men bare 90-tallsrapen har hendelser som 1995 Source Awards, en myteomspunnet kveld som kunne vært en egen film i seg selv, med alle kjennetegnene fra et Shakespeare-stykke.

Tupac Shakur er på mange måter en erketypisk shakespeariansk helt. Musikken hans skildrer en mann som balanserer mellom voldsom aggresjon og dyp menneskelig forståelse. Tekstene hans handler enten om døden eller kjærligheten. En slags rapens Che Guevara; forgudet og dyrket av mange som en revolusjonær og martyr, med nærmest helgen-status i visse kretser, men hvis man tar på seg noen kritiske briller, er det lett å se at fyren også var en skikkelig bråkmaker som hadde langt fra bare rent mel i posen.

Fyren var en «walking contradiction», som det påpekes i filmen. Oppdratt av Black Panthers, danset ballett. Kjempefan av Kate Bush, og studerte Machiavelli. Skjøt på politimenn, spilte i dramafilmer med Janet Jackson. Helte champagne på lettkledde damer i «I Get Around», og rappet om kvinnerettigheter på «Keep Ya Head Up» fra samme plate. Han hadde også den perfekte rapkarriere. Han var allerede en kontroversiell figur da han ble skutt fem ganger, overlevde, havnet i fengsel i åtte måneder mens plata hans steg til listetoppen på Billboard, solgte sjela si til Suge «Mefistofeles» Knight og Death Row Records, hvor han spilte inn to av de mest suksessfulle hip hop-skivene noensinne (pluss hundrevis av andre låter som skulle gis ut etter hans død, som han skummelt nok spådde), ble vestkystens ansikt utad i den merkelige og smått tragiske østkyst/vestkyst-rivaliseringen, ble skutt igjen og døde, 25 år gammel. Mordet er fortsatt ikke blitt oppklart. Mange mener han fortsatt lever. Musikken hans er visst full av hint om det (typ det motsatte av «McCartney er død»-myten).

En kombinasjon av alt dette, har gjort at han fortsatt blir sett på som kanskje den ultimate rapstjernen, mer enn tjue år etter hans død. Så da er det jo meget spennende å se om filmen All Eyez On Me (tittelen er hentet fra hans fjerde album), klarer å levere et nøyaktig og innsiktsfullt portrett av en så gåtefull person. Dokumentaren Tupac: Resurrection fra 2003 gjorde en ok jobb, men dette er altså en spillefilm. Den mest åpenbare sammenligningen blir Straight Outta Compton, filmen om N.W.A. som kom for et par år siden, fra samme tid og miljø, hvor Tupac også dukket opp som en liten birolle. Den filmen var stram og velkomponert, selv om den er full av historiske feil og i beste fall er «sannheten» slik Ice Cube og Dr. Dre ser den. Tupacs film holder seg tettere på sannheten om sitt subjekt, men er til gjengjeld så strømlinjeformet og kjedelig fortalt som det får blitt. Der Straight Outta Compton var et overraskende friskt pust i musikkbiopic-sjangeren, minner All Eyez On Me mer om f.eks. Ray (2004) og Walk the Line (2005) enn det gangsta’en i meg ville foretrukket. Selv om filmen tar oss gjennom de viktige og åpenbare hendelsene i Tupacs korte liv på en «dramaturgisk korrekt» måte, kommer vi aldri under huden på ham. Det hele blir et svært overfladisk portrett, antakeligvis laget mer av ønsket om lettjente penger, nå som rapen er blitt så til de grader stuevarm, enn behovet for å fortelle noe nytt om mannen.

Regissøren Benny Boom har gjort karriere av å lage musikkvideoer for samtlige rappere i gamet, men her var det lite som tydet på en musikkvideo-regissørs teft for visuelle påfunn. Noen ganger er filmen direkte platt, og flere av scenene som burde vært de mest intense, er latterlig dårlig skrevet. Typ.. Tupac er frustrert i studio og syns ikke låta høres bra nok ut. «Men vi har jobbet på den i fjorten timer nå jo, Pac!». Tupac får én enkelt ide og gjør en forandring raskere enn man kan si «thug life», og vipps, låta er et mesterverk. Eller Tupac må overbevise de feige plateselskap-sjefene om å gi ut plata hans, ved å fortelle dem ting de allerede har sagt til ham, bare Pac sier det med innlevelse. At fortellingen ofte er så enkel og banal kan man bare se på som en ironisk fornærmelse mot Shakur, med tanke på hvor god han selv var med pennen. Rammen for filmen er i hvert fall så uoriginal som det går an, hvor Tupac blir intervjuet i fengsel og ser tilbake på livet sitt. At det fortsatt går an å lage biopics med dette utgangspunktet! Jaggu avsluttes ikke filmen med det obligatoriske intervjuklippet også, hvor man endelig får se den ekte Tupac si noen visdomsord før skjermen blir mørk. Det er er sånn type film.

Det er vanskelig å si om filmopplevelsen vil bli bedre eller dårligere om du ikke er fan av Tupac eller rap generelt. For de som har litt kjennskap, er det selvfølgelig gøy med kjente navn som dukker opp som ymse småroller, deriblant Dr. Dre, Snoop Dogg, Biggie og Jada Pinkett, og de har gjenskapt scener fra musikkvideoer og filminnspillinger ned til hver minste detalj. Og jeg tror filmskaperne faktisk har dratt tilbake i tid og hentet Snoop Dogg fra 1996, for det vi ser her er faen meg Snoop Dogg fra 1996. Demetrius Shipp jr. gjør forsåvidt også en god prestasjon som Tupac – mye av den samme energien og sårbarheten, selv om det noen ganger dessverre grenser til det parodiske. Alt i alt er nok filmen såpass «by the books» at den antakeligvis kommer til å bli møtt med et likegyldig skuldertrekk fra de fleste. Det sier jo sitt når musikken, som allerede har eksistert i mer enn tjue år, er største grunnen til å se filmen. Tupac Shakur vil nok aldri slutte å fascinere, men All Eyez On Me er ca. like spennende som hvert eneste album han har gitt ut etter døden. Meh.

(Nå trenger vi film om DMX. Den fyren har litt av en historie)


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost