En svært sterk historie.

Johanne Svendsen Rognlien

6. august 2015

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Amy Winehouse var en av vår tids aller største stemmer som flere (med rette) har sammenlignet med Billie Holiday og Ella Fitzgerald. Asif Kapadia (Senna) har laget et helhetlig portrett av musikeren som døde i 2011 etter uttalige år med alkohol- og rusmisbruk, som viser dokumentarfilmkunsten på sitt aller beste.

 

Det foreligger et enormt materiale av Amy, helt fra tidlig alder. Kanskje var det mange som tenkte at artisten aldri kom til å bli særlig gammel. Materialet er delt inn i tre hoveddeler. Første del presenterer jazzdrømmen og debutalbumet ”Frank.” Andre del begynner med sangen om at kanskje rehab kunne være en god idé, som gjorde henne verdensberømt (ironisk nok også den som bidro til å ødelegge henne) og andrealbumet ”Back to Black.” Siste del viser fallet og tiden opp mot den tragiske slutten. I bakgrunnen ligger hele tiden Amys musikk som gir publikum et godt innblikk i de ekstremt personlige tekstene.

 

Jeg kan forstå at sentrale familiemedlemmer har hatt sine motforestillinger til dokumentaren. Særlig faren Mitchell kommer dårlig ut, med rette spør du meg. Regissøren unngår å bruke talking heads, i stedet hører vi voice-over fra venner og bekjente som forteller hvordan de prøvde å redde sangerinnen. Opptak og stillbilder viser den motsatte utvikingen. Denne kontrasten, mellom bildet og lyd, er et helt riktig og svært effektfullt valg av Kapadia.

 

Det er vondt å se hvordan massemediene ødela Amy og ikke minst hvordan hun ødela seg selv. Her gis det ingen klare svar. Kapadia legger kun fakta på bordet og lar publikum selv ta stilling til det som skjedde, en styrke som løfter dokumentaren ytterligere. Dette er en sterk historie fortalt på en respektfull måte som vil gi tilskueren gåsehud.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost