Bikinijenter med maskinpistoler.

Einar Aarvig

9. april 2013

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Spring Breakers er en desorienterende og forstyrrende speilhall av en film, en sosial satire som bidrar til det den kjærlig kritiserer, og med noe som ligner en varm humanisme i bånn. Forvirra? Det blir verre. Det er kanskje klokt å begynne med det rent overflatiske: En jentegjeng på tur til Mexico på Spring Break, amerikanernes utsvevende svar på russetiden. Ferien er finansiert av et ran, og nå skal det drikkes, tas dop, has sex, kort sagt: Skeie ut som et uvær. Skjebnen bringer venninnene sammen med den lokale gladkriminelle MTV-gangsteren Alien.

 

Harmony Korines første ordentlige film på en evighet får minst èn ekstra dimensjon ved castingen av Disney-ynglingene Selena Gomez og Vanessa Hudgens. De er skuespillere man forbinder med idiotiske og grunne forbruksfilmer, og de kommersielle lettvinthetene er kanskje noe av selve temaet for Spring Breakers. Ungdommens idealer, vennskap og råskap, drekkapuleslåss, og så videre.

 

Korines blikk på ungdommens laster er idoliserende, musikkvideoaktig, sikkert i tråd med hvordan kidsa ser seg selv, påvirket av alskens (re-) medier som de er. Handlingen tar etter hvert en skikkelig gangsta-vei. Problematisering av forbrukersamfunn og ungdomsangst føles aldri langt unna. Filmskaperen har en slags ømhet for rollefigurene, det kommer for eksempel til uttykk når han lar en av jentene ringe hjem til bestemoren.

 

Resultatet er som sagt forvirrende, og nær sagt umulig å gi et terningkast. (Du kan selvsagt ta den som en ren, ganske så harry ”underholdningsfilm”, bare så det er sagt.) Men når jeg tenker på scenen der James Franco/ Alien smektende tolker Britney Spears på sitt flashy piano ute ved svømmebassenget er det klart at dette, ja dette, er selvsagt er en sekser.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost