La deg forføre av Kaufmans univers.

31. januar 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Mange har et forhold til Charlie Kaufman, spesielt som manusforfatter. Being John Malkovich, Adaptation og Eternal Sunshine of the Spotless Mind er noen av de gjenkjennelige, Kaufmanske filmene. Han har blitt hyllet for sin kreativitet og menneskelighet, og er en av de mest originale skribentene i vår samtid. Det er derfor noe ironisk at årets mest virkelighetsnære film er en stop-motion-dukkefilm.

 

Historiens korte tidsforløp tar for seg selvhjelps-forfatteren Michael Stone (Thewlis), som skal snakke på en konferanse i Cincinnati. Vi følger Michael tett, og uten å gå for mye inn på hans mentale tilstand, kan det sies at han møter unike Lisa (Leigh). Anomalisa beviser (kanskje mer enn noensinne) Kaufmans slående tolkning av menneskelig natur. Noen av scenene er så realistiske, at det nesten er ekkelt at det er en dukkefilm. Alle foreldre der ute, dere er nå advart: dette er virkelig ingen barnefilm. Faktisk er det den første filmen med R-rating i USA som har fått en Oscarnominasjon i kategorien for beste animasjonsfilm.

 

Filmens voksne tematikk skildrer ensomhet, kjedsomhet, lengsel etter nærhet og, ikke minst, begjær. Jeg var litt forvirret over bi-karakterene under nesten hele filmen, men idet den når sin slutt er forvirringen til filmens fordel. Dette er så smart laget, og så smart tenkt, at man blir litt tatt på senga av Kaufmans genistrek. Google navnet på hotellet Michael bor på etter du har sett filmen, for å få alle brikkene på plass. Et stort pluss for å bruke Carter Burwells lekne toner på lydsporet. Jeg elsker hvordan detaljene spiller en rolle i Anomalisa. Det er bare å la seg forføre av Kaufmans univers.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost