Lingvist-fiction

Nicolai Berg Hansson

10. november 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Det er ekstremt deilig som seer å vite at du befinner deg i Denis Villeneuves stødige hender. Den canadiske regissøren har utelukkende laget gode, smarte filmer, og Arrival er intet unntak. Den befinner seg riktignok i et mer kommersielt hjørne enn hans tidligere verk, et slags Hollywood-frieri om du vil, uten at det tys til fordummende eller sentimentale løsninger (som i f.eks. Spielbergs møkkafilm War of the Worlds).

Også her handler det nemlig om en at aliens besøker jorda, men det er formålet med deres visitt som danner de store spørsmålene og mystikken i filmen. De svever et par meter over bakkenivå i store, lakrisbåt-lignende romskip, så språkeksperten Louise og matematikeren Ian blir sendt opp for å finne en måte å kommunisere på. Disse scenene utgjør mesteparten, og også de beste delene, av filmen. Men selv ikke med en utenomjordisk trussel hengende over oss, klarer menneskeheten å samarbeide.

Ikke det mest actionfylte plottet, men du verden så spennende og stemningsfullt likevel! At filmen på overflaten handler om kommunikasjon mellom mennesker og en fremmed rase, men samtidig avdekker de store kommunikasjonsproblemene oss mennesker imellom, gjør den til noe mye mer enn bare en spennende sci-fi. Vitenskapen må vike til fordel for lingvistikken, noe som får meg til å lure på om Villeneuve har laget en helt ny sjanger, lingvist-fiction? Uansett er det spennende å se på, og måten regissøren blander tid og minner på, tillegger filmen en slags poetisk og overraskende touch. Det hjelper også med det sedvanlige strålende fotouttrykket som kjennetegner Villeneuves filmer, og ikke minst musikk fra Jóhann Jóhannsson, som tidligere har jobbet med regissøren på Sicario (2015) og Prisoners (2013). Nå er det bare å glede seg til disse folka skal lage Blade Runner 2.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost