Blond vold

Nicolai Berg Hansson

27. juli 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Skulle nesten tro at dette var en film om Blondie, ettersom «Atomic» er en av deres mest kjente låter og Charlize har fått Debbie Harry-sveis. Selv om Atomic Blonde er satt til 80-tallet, handler den altså om noe helt annet. En MI6-agent sendes til Berlin rett rundt murens fall, for å finne en liste over korrupte agenter og å skaffe kontakt med en agentkollega som har blitt løsbikkje på østsiden av byen. En tysk agent som prøver å komme seg over grensa, har pugget nevnte liste utenat, og blir derfor den blonde agentens viktigste prioritet. Men både russisk og tysk mafia er rundt hver eneste sving, samt en snerten fransk agentbabe som knipser bilder av Theron hvor enn hun går. Velkjente ingredienser, og på ingen måte det mest spennende resultatet.

Theron og McAvoy er alltid gode, spiller rollene sine med en passe overdrevet kulhet og fandenivoldskhet, og hever opplevelsen en del. Innimellom er filmspråket ganske så fresht, med oppfinnsomme vinkler, gode doser neonlys, tidskoloritt og et voldsomt imponerende one-shot (som antakeligvis ikke er det, men den suggererende følelsen sitter i likevel). Noen ganger blir dog inspirasjonene altfor tydelige. Den munnrappe dialogen, og dens «twists and turns», sender tankene til både Quentin Tarantino og tidlig Guy Ritchie, men regissør Leitch makter ikke helt å nå opp til deres nivå – og manuset er så forutsigbart og såpass dumt at disse filmskaperne heller ville brukt det som snytepapir.

Filmen er voldelig som bare rakkern, har deilig (om noe klisjéfullt) 80-tallssoundtrack, og er greit underholdende på sitt hjernedøde vis, så om dette er noe som vanligvis fenger deg, skal jeg gi filmen en aldri så liten anbefaling. Om ikke, er den slett ikke noe du trenger å oppsøke.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost