En fryd for både synet og sinnet!

Nicolai Berg Hansson

9. mars 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Marianne er rockestjerne, som har trukket seg tilbake til Italia med kjæresten Paul, pga. problemer med stemmebåndet. Hun kan ikke snakke, men det gjør Harry, hennes meget snakkesalige ekskjæreste og tidligere produsent, som tar med seg dattera på besøk til Marianne og Paul. Etterhver utvikler det seg et voldtsomt drama mellom de fire, ettersom Harry forsøker å overtale den stumme artisten om å bli hans igjen, og Harrys datter er rimelig betatt av den hunkete Paul.

Et av de viktigste temaene for filmen er kommunikasjon. Med Mariannes stumhet og den italienske språkbarrieren, blir det veldig bokstavelig, men filmen handler også om hva vi velger å si og ikke si. Hvordan skal vi forstå hverandre i en verden hvor alle samtaler blir krytpiske, og alle har sine baktanker og mistanker om hverandre? Etterhvert beveger det som begynner som et hyggelig familiedrama seg over til et guffent krimlandskap, filmen blir altså hele tiden mer interessant å følge med på.

Swinton får ikke sagt stort, men har såpass med tilstedeværelse at hun fortsatt er en protagonist vi liker og stoler på. Men ærlig talt er dette Ralph Fiennes sin film. Han hopper og spretter gjennom hver eneste scene, og er filmens stjerne, om ikke hovedperson.

Hvorfor filmen resirkulerer musikken fra Werner Herzogs Aguirre, er jeg sannerlig ikke sikker på, men her snakker vi tross alt om et av tidenes soundtracks, så man kan ikke klage på det. Dessuten er filmen fin å se på. En fryd for både synet og sinnet!


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost