Såvidt severdig.

Nicolai Berg Hansson

10. februar 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Du har lært om det på skolen. Du har sett Knud Bergsliens ikoniske maleri. Det var vel bare et spørsmål om tid før noen gjorde en popcorn-vennlig film ut av birkebeinernes strabasiøse innsats for å ivareta kongerekken i 1206. Når birkebeinerkongen dør, blir det om å få hans nyfødte sønn til Nidaros, hvor tronen er i ferd med å havne i baglernes hender. Torstein (Hivju) og Skjervald (Oftebro) er to rappkjefta kompiser som tar på seg ansvaret å frakte gutten gjennom fiendeland.

Historien som utfolder seg er i og for seg interessant, men fortelles med lettvinte løsninger og overdimensjonerte karakterer. Voldsomt spennende blir det aldri.

Karaktergalleriet består vel dessuten utelukkende av tøffe mannfolk som bryr seg om familie og ære, og pene unge kvinner som enten er mødre eller koner (og en søt baby, så klart). Selv om dette sikkert var realiteten i mange tilfeller på 1200-tallet, behandler ikke Gaup dem som noe mer enn fjerne, historiske skikkelser.

Replikkene har en eim av skoleteater over seg, fulle av floskler og klisjeer. Skuespillerne gjør det beste med hva de har, men selv ikke med habile folk som Jakob Oftebro, Kristoffer Hivju og Pål Sverre Hagen i hovedrollene, blir dette troverdig eller engasjerende. Faktisk er det på grensa til ufrivillig morsomt flere ganger. Ikke at dette er noen av skuespillernes feil; når det er så tamt og flatt over hele linja, mistenker jeg at det er gode gamle Gaup som skal ha skylda. Det er flere ganger skuespillerne må resitere en klein og tam dialog, før det plutselig bryter ut i forseggjort og koreografert action. Det merkes altså at regissøren heller har siktet inn på å få filmen til å se kul ut, enn å gjøre den til noe vi kan tro på og bry oss om.

Men Birkebeinerne er ikke uten sine gode sider. Chase-sekvensene på ski er godt satt sammen, et flytende kamera fyker mellom trær og over hauger, og står selvfølgelig ikke tilbake for noe man finner i Gaups Veiviseren (1987) eller Kautokeino-opprøret (2008). Filmen er dessuten flott å se på, med foto og kostymering som veier opp for den haltende fortellingen. Detaljarbeidet er såpass greit at om du kaster raske blikk på filmen, ser den riktig så bra ut, men det helhetlige resultatet er en lunka og intetsigende affære.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost