Nyansert, heftig og nytenkende.

Einar Aarvig

14. februar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Årets viktigste norske filmdebatter har handlet om representasjon av kvinner og minoriteter i spillefilmer og serier. Hvite menn dominerer lerreter og skjermer og det som foregår bak kamera, og i skrivende stund prøver man å finne metoder for å skape levende bilder som bedre reflekterer befolkningsmassen.

Marvel-eventyret Black Panther er neppe et resultat av kvotering, oppnevnte komiteer eller øremerking av offentlige midler. Her er like fullt en afrikansk hovedperson, pan-afrikansk tematikk og kvinnelige badass-slåsskjemper, med general Okoye (Danai Gurira)  som den mest uforglemmelige.  Og hvor ofte opplever man kvinnelige teknologi- og våpenfriker?

Som i The Last Jedi føles det feminine nærværet uanstrengt og naturlig, samtidig som man både fryder seg over se kampvillige heltinner og undres over at det, selv i 2018 ikke er noen selvfølge.

Britiske The Guardian har for eksempel spurt seg (og leserne) om dette kan være tidenes mest radikale superheltfilm.

Danai Gurira som general Okoye.

 

Black Panther tar opp Avengers-tråden etter Captain America: Civil War, men står utmerket på egne poter: En afrikansk prins/panter-superhelt skal krones til konge og må bekjempe indre og ytre fiender. Som i James Bond får han høyteknologisk gadget-bistand av en lystig bifigur og kvalifisert motstand av en fanatisk skurk med verdensherredømme-ambisjoner. Til å begynne med virker det som det er en nederlandskættet sørafrikaner som skal bekjempes, men dette er en film med betydelig vilje til nyanser utover svart og hvitt. Det er imponerende hvordan regissør Ryan Coogler (afrikansk-amerikaner fra Oakland) klarer å håndtere kompliserte, sammenvevde moralske gråsoner og motiver på en så lett og underholdende måte. Her er det identiteten til afrikanske menn og kvinner det kjempes om.

 

Tematikken og den regnbueaktige fargepaletten gjør at filmen plasserer seg, filosofisk og estetisk, i afrofuturismen, en tankeretning som vektlegger/gjør bruk av afrikaneres rolle i verdenssamfunnet, teknologi, kosmiske anskuelser og heftige musikkopplevelser og fargemønstre.

 

I hendene til regissør Coogler blir Black Panther far out på den riktige måten, med god bakkekontakt og trygg administrasjon av publikums superheltfilm-forventninger.

Det er heftig, fresht og nytt, med velformulerte dilemmaer og rollefigurer man blir oppriktig glad i og nysgjerrige på. Marvel har ikke valgt minste motstand, men laget en film som vil bli husket og diskutert i lang tid fremover og vi gleder oss allerede til neste kapittel.  Hvis verden får de superheltene den fortjener, står det kanskje ikke så gærent til i 2018 når alt kommer til alt. Eller kanskje nettopp det.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost