Mektig og visjonært.

Einar Aarvig

5. oktober 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Skal vi begynne med å snakke om hvordan Blade Runner 2049 ser ut? Hvert eneste utsnitt er et detalj- og symbolrikt kunstverk man kunne hengt på veggen i glass og ramme. Både sterke og duse og harde farger og gjennomtenkt bruk av lys og skygge er med på skildre denne parallell-fremtidsvisjonen med sine slitne luftfartøy, forlatte boligområder og desillusjonerte innbyggere. Det har gått tredve år siden forrige film og vår stadig mer fraflyttete planet har ikke blitt noe triveligere sted.

Fotograf Roger Deakins, kjent for sitt samarbeid med Coen-brødrene har begått en visuell bragd, bildene i 2049 er blant filmhistoriens mest slående.

 

Når man blåser nytt liv i gamle filmer, lager man gjerne noe som er en blanding av oppfølger og nyinnspilling. Ny historie i det samme filmuniverset, men med motiver og enkeltscener som speiler originalen. Slik gleder man liksom nye og gamle fans på en gang, på en uforpliktende måte som sikkert har gått mange runder i markedsavdelingen.

Blade Runner 2049 er også en oppfølger med elementer som vinker til originalen. Den kan muligens oppleves frittstående, men historien lener seg tungt på Ridley Scotts 1982-film. Se den, eller skum i det minste gjennom et handlingsreferat, da blir gleden over den nye enda større.

Image from the movie "Blade Runner 2049"

For dette er en enorm og enestående filmopplevelse, en reise i suveren balanse mellom det hypnotiske, det actionfylte, det vakre, det tankevekkende og det stilige.

Der andre oppfølgere liksom skal glede sitt publikum med lettvinte nikk til originalfilmen, utvider 2049 Blade Runner-universet, og maner dermed til tilsvarende større metafysiske diskusjoner rundt menneskelighet og bevissthet. På magisk vis blir det aldri treigt eller unødvendig dvelende. Snaue tre timer fyker avgårde, og ingenting føles forhastet eller forsimplet-

Lydsporet er mektig og avstemt. Det har vært en viss skepsis til at Hans Zimmer tok over komponist-stafettpinnen fra den mindre strømlinjeformede Vangelis, men musikken er fint i tråd med førstefilmen, heldigvis langt fra masekråkestemningen i Christopher Nolan-eposet Inception.

Ryan Gosling er perfekt i hovedrollen, en person det ikke skal sies noe særlig om her. Harrison Ford gjør det det som må være en av de ypperste skuespillerprestasjonene i karrieren.

Og regissør Dennis Villeneuve har tatt et kvantesprang fra den gode forrigefilmen Arrival. Dette er filmkunst på klassikernivå, helt på høyde med f eks Stanley Kubrick. Villeneuves nitide, gravalvorlige høytidsstemning passer farlig perfekt til denne historien. Får håpe han holder på ambisjonene og takker nei til James Bond. Kanskje man kan håpe på en oppfølger?


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost