Snytt ut av nesa på nittitallet.

Nicolai Berg Hansson

1. november 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Gollum har endelig laget film! Andy Serkis, kjent som kongen av motion capture-skuespill etter å ha gestaltet nevnte Ringenes Herre-karakter, King Kong og Caesar i de nye Planet of the Apes-filmene, regidebuterer med Breathe, den sanne historien om Robin Cavendish. I en alder av 28 ble han rammet av polio, og som et medisinsk vidunder, trosset han sykdommen og satte døden på vent.

Med denne handlingen og stilen historien er fortalt i, blir Breathe nesten som en oppfølger til The Theory of Everything å vurdere, men er om mulig enda mer forutsigbar og platt. At noen filmer må være mer strømlinjeformet enn andre, er selvfølgelig å forvente. Men Breathes bruk av floskler og banaliteter for å utnytte publikums sympatier med en polio-rammet stakkar, er på grensen til det perverse. Andrew Garfield gjør en fin tolkning der han mumler seg gjennom filmen og bare har ansiktsmimikken å spille på – ingen tvil om at han hadde Oscar-akademiet i tankene da han rullet rundt på sett og gurglet. Dessverre blir det aldri nok materiale i manus for ham, tross en overdreven mengde patos i hver eneste scene. Claire Foy (dronning Elizabeth i The Crown) er også flink som fru Cavendish. Fotoet er signert Robert Richardson, en av de aller beste fotografene i Hollywood, så her ligger filmens mest åpenbare kvaliteter.

Ellers er det lite som tar pusten fra deg. Filmen er som snytt ut av nesa på 90-tallet, ned til selv de minste detaljer som fonten på forteksten. At filmen er laget i 2017, er ganske utrolig. At filmen er produsert av Cavendishs sønn, burde være nok til å få noen alarmer til å ringe. Breathe har vel noen noble intensjoner, men er nok dømt til en evig framtid som fredagsfilmen på TV3.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost