For første gang gleder jeg meg til en superhelt-reboot.

27. april 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

For første gang på lang tid var jeg ekstra spent på en Marvel-film. Forventningene kan derfor ha vært noe høyere enn vanlig, og etter to og en halv time med blodaction er jeg rimelig glad for at de ble innfridd. Studioet har i de siste filmene sine spilt mye mer på humor enn tidligere, men det som gjør Civil War frisk og nytenkende er at for første gang er superheltene hverandres antagonister. Etter flertallige ødeleggelser og tapte liv på deres kappe, har myndighetene bestemt seg for at gruppen med superhelter skal styres av FN og miste sine frie tøyler. Tony Stark, med halvparten av gruppen på sin side, stiller seg bak avtalen. Steve Rogers, med resten av gjengen, føler det motsatte og mener at kontrakten vil hindre dem i å rette opp alt de har forårsaket. Med sterk splid innad i gruppen, hentes det inn øvrige helter på begge lag. Man skulle tro det ble for mye å bringe inn både Ant-Man og Spider-Man i kampen, men resultatet er både meget underholdende og spenstig.

 

Anthony og Joe Russo har siden Captain America: Winter Soldier bevist at de er historiefortellere, og ikke bare action-erigerte. Det er meget positivt at de fremdeles styrer skuta for Steve Rogers. De har virkelig bevist at det er nettopp denne stand-alone-historien som er den sterkeste av alle i Marvel-universet. Men er det egentlig en Captain America-film? Nei. Her er alle de kjente og kjære med, de eneste som er på ferie er Hulken og Thor. Hverken vi som publikum, eller heltene selv ser ut til å bry seg noe særlig. Men filmen i sin helhet handler like mye om Tony Stark, og det mørke som ulmer mellom ham og Rogers, som den handler om Captain America. Det er også flere karakterer som blir tilgitt for å ha stilt svakt i Avengers: Age of Ultron, da spesielt Elizabeth Olsen som Wanda Maximoff.

 

Civil War har det skjedd en liten holdningsendring hos karakterene. De har blitt humanisert, og de bryr seg. Hver og en av dem tynges kraftig av skyldfølelse, og tar seg tid til å reflektere over ting de steller i stand. Et eksempel er når Wanda Maximoff forårsaker en kraftig ødeleggelse av en bygning. Det vies noen sekunder til at hun står igjen, oppriktig knust, over å ha kostet uskyldige mennesker livet. Når brydde Marvel-filmskaperne seg om det tidligere? Endelig får vi som publikum en følelse av at de stiller seg på de siviles linje, og bryr seg mer om hva som skjer med den generelle befolkningen enn seg selv. Det er også derfor gledelig at de tar med seg en av de store oppgjørene til en forlatt flyplass, slik at det bare er maskineri som får varige mén av heltenes handlinger.

 

Civil War er ikke bare mørk, men den er absolutt en av studioets mørkeste. Selv om det forekommer en og annen cheesy one-line, så har manuset et snev av intellekt. Frykt likevel ikke fravær av testosteron – Steve Rogers holder faktisk igjen et helikopter med bare hånda, helt til bicepsen hans nesten ikke klarer mer. Det er også replikker som “This is for dropping a building on my face”. Men så kommer Ant-Man og Spider-Man inn i bildet. Vi husker Paul Rudds slående tolkning av Scott Lang fra i fjor sommer, som med sitt preg fra Edgar Wright ble en ekstremt gledelig overraskelse. Men det må snakkes om den nye edderkoppen! Ungfolen Tom Holland har en krevende oppgave foran seg, han må revitalisere en karakter som allerede er bekledd av to andre skuespillere de siste femten årene. Det er kanskje for tidlig å påstå at han er den beste av dem. Eller, jeg sier det like gjerne med en gang; Holland er den beste Spider-Man. Han har hundre bøtter mer sjarm enn Tobey Maguire og Andrew Garfield til sammen, og best av alt – han er totalt uerfaren og fullstendig fascinert av de andre superheltene. Da han midt i en kampsekvens klarer å si “You guys know that really old film The Empire Strikes Back?”, understrekes det at han er et friskt pust i den voksne gjengen. For første gang gleder jeg meg faktisk til en superhelt-reboot, og er spent på hva Holland vil gjøre i en helt egen film. Ant-Man skuffer da selvsagt heller ikke med sin tilstedeværelse, og det kunne gjerne vært mer av ham.

 

Jeg tror det viktigste med Civil War er at det ikke er et CGI-helvete med 20 minutter lange, generiske kamper. Det er én litt trå biljakt, og det er ganske bra med tanke på hvor filmen kommer fra. Russo-brødrene ønsker å formidle et problem på heltenes dypt personlige plan, og for første gang så er det kjernen i The Avengers som står i fare for å briste. Det minner oss på at vi er glad i dem som en gjeng, og det var virkelig på tide. Gruppen med Marvel-heltene var for meg på vei til å miste all sin verdi. Nå som jeg har sett Civil War ønsker jeg å gi dem en klem hver og spørre pent om ikke alle bare kan være venner.

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost