Én dag, én location, masse sketsjer, helt greit.

Nicolai Berg Hansson

30. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Hva foregår egentlig i kulissene på en romantisk bryllupsfest? Ifølge den nye filmen til Olivier Nakache og Eric Toledano, er det et evig mas, som ikke bærer fnugg av den romantiske glede man gjerne forbinder med slike seremonier. Regiduoens forrige film, dramakomedien De urørlige, ble en internasjonal hit uten like; Frankrikes mest suksessfulle film gjennom tidene. De har ikke forsøkt å overgå seg selv med C’est la vie, som er som en enkel dessert å regne i forhold – en lettbeint komedie.

Filmen foregår på én dag og én location, et gigantisk herskapshus hvor bryllupsfesten planlegges. Kokker, servitører, musikere, fotografer og hele røkla styrer med sitt, med et endeløst hav av utfordringer. Midt oppi alt sammen står Max, den målbevisste arrangøren som prøver å holde hodet kaldt når alt rundt ham er et overveldende stress. Filmens dramaturgi går stort sett ut på å introdusere oss for den ene småvanskelige situasjonen til den andre, hvor alt som kan gå galt, som regel gjør det.

Humoren og den småkeitete fortellingen minner om det man ser i Solsidan eller Side om side, men det har gått imponerende mye arbeid inn i utførelsen. Her er det lange tagninger som glir gjennom det store huset, med haugevis av aktører og statister. Når det i tillegg akkompagneres av et hektisk jazz-soundtrack, minner det nesten litt om Birdman. Ikke at denne filmen har den samme tyngden. Det er i hovedsak en sketsjefilm, uten noen virkelig god historie man kan feste seg ved, men med nok av underholdende øyeblikk likevel.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost