Drittfilm

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

TV-serien ChiPs tok for seg to motorsykkelpolitimenn i California og gikk på NBC fra 1977 til 1983. Serien fikk en spin-off med tv-filmen ChiPs ’99 og nå er historien blitt til langfilm på kino. Var sistnevnte nødvendig? Absoluttt ikke!

Denne ukens premiere er et lavmål av en film som er svært kvinnefornedrende og absolutt ikke morsom.

Filmen tar for seg Jon Baker, en uerfaren politimann som prøver å redde ekteskapet til kona som for lengst har gått videre. Frank Poncherello er FBI, men går undercover for å avsløre politikorrupsjon etter en serie ran i Los Angeles. De to pares sammen, og kanskje ikke overraskende går de hverandre på nervene. I hvert fall helt til de finner ut at det kanskje er bedre å samarbeide.

Ja, og det er nettopp så enkelt som det høres ut. Og enkelt er alt annet i filmen også. Vitsene er så plumpe og så forutsigbare at du sannsynligvis, som meg, vil ligge milevis foran og jeg kan avsløre at jeg ikke lo en eneste gang i løpet av 1 time og 40 minutter. Kameraet zoomer gjentagende inn på kvinnerumper og dype kløfter og de kvinnelige karakterene reduseres til objekter for en gjeng dumskaller på en så overtydelig måte at jeg blir direkte lei meg. Litt for mange utdaterte homovitser gjorde at jeg tilslutt satt ganske så sinna i kinosetet.

Handlingen er så grunn at man like gjerne kunne droppet den totalt og skuespillet er så grenseløst dårlig at det burde være pensum på hvordan man ikke skal gjøre ting. Actionscenene som er filmens ”sterkeste” kort er heller ikke noe særlig å skryte av.

ChiPs er fordummende og unødvendig, en film som aldri burde vært laget. Er du lysten på litt fart og spenning foreslår jeg at du heller nøyer deg med TV-serien ene og alene for nostalgiens skyld. Eller at du potensielt ser noe annet som er bra og som kommer til å gjøre deg i betydelig bedre humør enn dette søppelet.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost