Godt stykke filmarbeid og en ugjenkjennelig Gary Oldman.

Nicolai Berg Hansson

10. januar 2018

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

At Churchill sto opp mot nazistene og førte England rakrygget inn i krigen, er velkjent informasjon for alle. At han møtte voldsomt mye motstand fra sitt eget parlament, er kanskje ikke like kjent. Spesielt hans forgjenger Chamberlain og utenriksministeren Halifax var sterkt imot hver en av Winstons beslutninger, og kongen delte langt ifra statsministerens besluttsomhet om krig. Mesteparten av filmens drama ligger i konfrontasjoner mellom disse. Spesielt hendelsene ved Dunkirk vies mye tid, noe som er spesielt gøy når man har Christopher Nolans film så ferskt i minnet. Gøy å se situasjonen fra den andre siden av kanalen.

Her blir vi kjent med flere velmenende mennesker som alle gjør det de tror er best for landet, og som publikum blir man sittende og smake på dilemmaene de gikk gjennom disse tidlige krigsmånedene. Filmen velger å fokusere overraskende mye på Churchills sekretær, Elizabeth Layton, som skal fungere som en uskyldig observatør og være den publikum kan relatere til midt oppi de viktige, historiske hendelsene. Ikke ulikt hvordan Der Untergang brukte Hitlers unge sekretær til å skildre de siste dagene i bunkeren, men her blir det samme grepet brukt på langt mindre givende måte. Til å være tildelt betydelig mye skjermtid, får vi aldri noe innsikt i hva hun føler eller tenker, og som karakter ender hun opp med å være ganske ubrukelig. Da er scenene med Churchills kone, spilt av Kristin Scott Thomas, langt mer interessante, selv om det er færre av dem.

Gary Oldman er nesten ugjenkjennelig, men selv med hele fjeset dekket av sminke og en sigar konstant i munnviken, leverer han en prestasjon fra øverste hylle. Darkest Hour går nok ikke ned i historien, men er et godt stykke filmarbeid.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost