Selvbevisst og vulgær meta-slapstick.

11. februar 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Nok en Marvel-(anti)helt skal få sin skjermtid. Denne gangen er det karakteren Deadpool, et ekte rasshøl hvis eneste positive egenskap er at han er en håpløs romantiker. Ryan Reynolds koser seg åpenbart glugg i hjel i denne rollen, og det er ingen tvil om at dette er et pasjonsprosjekt han har jobbet lenge med. Personlig syns jeg det bare er Reynolds, og tidvis hans samspill med kjæresten Vanessa (Baccarin), som triumferer i Deadpool.

 

Historien er ganske enkel, og stammer selvfølgelig fra tegneserien ved samme navn. Wade Winston er kreftsyk og går med på et eksperiment for helbreding, med superkrefter på kjøpet. Ting går ikke som planlagt, og Wade legger ut på hevntokt for å ta rotta på han som ødela livet hans, og for å vinne tilbake dama.

 

De som er kjent med tegneserien vil nok oppleve at filmatiseringen lever opp til sjargongen. Slapstickhumoren er på høygir, og Deadpool har mest sannsynlig satt ny rekord i antall one-linere. Det har i det siste blitt populært at actionfilmen legger fra seg alvoret, og fokuserer mer på blod og humor. Det har vi for eksempel sett med Kick-Ass, Guardians of the Galaxy og Kingsman. Det kan virke som om Deadpool ikke bringer så veldig mye nytt på bordet. Men misforstå meg ei, den skal ikke straffes fordi den ikke er først ute med kvikke replikker og analhumor. Manusforfatterne Paul Wernick og Rhett Reese lykkes i å skape interessant dialog med en haug av kule referanser innen popkultur, hvor det går på bekostning av eksempelvis Taken-franchisen, Rosie O’Donnell og Sinead O’Connor. For ikke å snakke om Marvel-universet selv! Det er en gjennomgående greie å kritisere studioet. Ja, så meta er Deadpool, og den fjerde veggen brytes jevnlig ved at Reynolds gjør oss klar over at vi ser på film. Likevel blir Deadpool så selvbevisst at det kontinuerlige poenget ikke blir like morsomt i lengden.

 

Filmen har to store minus. Det første er en elendig og anonym skurk, som dessverre har blitt en vane de siste åra i sjangeren. Det andre minuset er at filmen innehar et storslagent men litt for standard sluttoppgjør. Når man først er kreativ og vågal som Deadpool i utgangspunktet inviterer til – kan man ikke ha en litt mer interessant shoot out? Det er under klimakset jeg begynner å se på klokka, og sånn skal det ikke være. Ryan Reynolds og Morena Baccarins vulgære karaktertolkninger er de klare høydepunktene.

 

Tim Miller skal få skryt for å ha dette som sin regidebut, og spesielt for å holde den til under to timer. Man blir for eksempel ekstremt mye mer underholdt av Deadpool enn man blir av Avengers: Age of Ultron. I en tid hvor stadig flere begynner å bli mette på superheltfilmer og fantastiske univers, er det friske pust som Deadpool som vil trekke kinogjengere tilbake i kinomørket. Jeg spår at den gjeve ungdomsgjengen vil kose seg aller mest.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost