Oser av empati

2. august 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Det er vel egentlig få regissører som fanger den finske folkesjelen så godt som Kaurismäki gjør. I filmen som sikret han Sølvbjørnen i Berlin utfordrer han de vestliges fordommer mot innvandrere, spesielt med et blikk mot flyktningkrisen. Det spreke med Den andre siden av håpet er at krisen ikke blir speilet som en standardisert lidelsesfortelling, men skildres heller som en hverdagshistorie – med alle kvaler som følger med, uansett livssituasjon. Vi blir kjent med både en restauranteier og en syrisk flyktning, som begge kjemper for et bedre liv. Et dystert Helsinki som bakteppe er ikke akkurat noen pådriver, og det blir også gjort et selvsagt poeng ut av den nasjonale alkoholismen som omfavner folket.

 

I følge juryen i Berlin hyllet de Kaurismäki for å skape både en komedie, satire og tragedie på én og samme tid. Det er som spikeren på hodet, og derfor bærer filmen et helt spesielt særpreg. Kaurismäki fanger det komiske i et knippe situasjoner hvor selv de mest absurde hendelser etterlater karakterene monotone og nesten uaffekterte. Han fanger det såre og tragiske gjennom hverdagsrasisme og hvor normalisert fremmedfrykt kan være. Men! Selv med en rekke dramatiske situasjoner, er filmen overraskende stille og rolig gjennomført. Til tross for nitriste omgivelser, bekmørke alvorlige undertoner og røyking på et nivå som omtrent gir kols til publikum, blir man også i godt humør av Den andre siden av håpet! Nettopp fordi den oser av empati, og kanskje mest av alt hyller godheten som man kan være så heldig å finne i fremmede.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost