Fort både pompøst og banalt og selvgodt

1. mars 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

«Man har en million grunner til å forlate sitt hjem. Og minst like mange grunner til å vende tilbake». Fortellerstemmen setter banalitets-standarden tidlig i Det er bare verdens undergang, fi lm nummer 13450045345345 om en kunstnerisk type som vender tilbake til heimen.

Millennials-yndlingen Xavier Dolan fikk juryprisen i Cannes, og filmen er både «stjernespekket» og oppskrudd. (Hvor
er Gerard Depardieu?) Dolan har sine fans, inntrykket er at han hylles som en avgjørende filmfortelller for sin generasjon. Undertegnede har aldri vært frelst, og ble det heller ikke denne gang. Det føles velkjent og unødvendig og inderlig på den utvendige måten. Skal liksom være halvabsurd og ektefølt og «subjektivt», ender opp som et plagsomt stilisert brøleteater i fæl kontrast til den altomgripendemusikken; montmartrehotellambientenog strykerne og det liflige el-pianoet til Gabriel Yared, han med Betty Blue.

Det handler dessuten mye om hvor pene de franske hollywoodskuespillerne er, kameraet dveler og kjærtegner på
ganske glossy vis. Det er bare verdens undergang er, som Dolans øvrige filmografi (og jada, sikkert alle filmer i hele verden), avhengig av en tilskuer som virkelig kobler seg på, lever seg storøyd og lettrørt inn i universet.

Ellers virker det fort både pompøst og banalt og selvgodt og overtydelig og langdrygt og monotont. Uten at det er verdens undergang, altså.

PS: Kult om det lages et drama der de utadvendte og blide er heltene en gang.

PPS: Se heller Francois Ozons Ennå er det tid.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost