Voldelig, provoserende og elegant.

Nicolai Berg Hansson

29. august 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Midt under det som er kjent som «the summer of love» i 1967, oppsto det voldsomme opptøyer i flere av USAs tettpakkede byer. Detroit var bare én av dem, og en av byens kontroversielle hendelser var et trip-peldrap på Algiers Motel. Kathryn Bigelow (The Hurt Locker, Zero Dark Thirty) bruker denne enkeltstående hendelsen til å skildre datidens rasisme, og det skal godt gjøres å ikke tolke filmen som en kommentar på raseproblemene og politivolden som foregår i dag.

Filmens første halvdel bygger på elegant vis opp spenningen ved å vise oss utgangspunktet for opptøyene og ulike stygge hendelser som påfulgte de neste dagene. Flere historier fortelles, uten noen klar hovedperson, før disse flettes sammen i filmens meget lange og intense klimaks på motellet.

Det er synd å måtte bruke et så utslitt uttrykk som «skremmende aktuell», men det er den dessverre. Selv om tematikken og budskapet er noe banalt og uoriginalt (rasisme er dritt og verden er urettferdig), tref-fer filmen fortsatt en nerve, og kan forhåpentligvis nå ut til det amerikanske kjernepublikummet. Det er nesten lettere å beundre selve håndverket enn fortellingen.

 

Bigelows regi er så stram at filmens over to timer lange spilletid føles kort, og det er en ulmende, uhyggelig stemning gjennom hver eneste scene. Det hjelper at alle skuespillerne, som nesten utelukkende er unge, leverer prestasjoner fra øverste hylle – spesielt Star Wars-fjes John Boyega som sikkerhetsvakt og Will Poulter som voldelig politimann.

 

Ingen tvil om at man blir provosert, og det er hvordan den er fortalt som gjør at filmen er såpass god, og ikke oppleves som manende eller fordømmende. Det føles ikke som om filmen handler om rasisme som et stort, abstrakt begrep, men om menneskene som rammes av det, som gjør det til en desto bedre film.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost