Setter sitt publikum på moralske prøver.

Einar Aarvig

6. april 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Tilgi meg fader, for jeg har syndet! En liten gjeng katolske prester bor stillferdig sammen et sted langt fra storbyen.  Her driver de med sitt, blant annet hundeveddeløp, i et grått, rolig og hverdagslig kystlandskap. Hva er greia, hvorfor bor de sammen? Og hvem er den ruskete fyren som kommer og lister opp en vond rekke overgrep han er utsatt for?

 

Det skal vise seg at prestene er i et slags fangenskap, de soner en spirituell straff for alvorlige og mindre alvorlige udåder de har utsatt medlemmer av sine respektive menigheter for.

Som du kanskje skjønner: El Club er et lavmælt, psykologisk drama om et ubehagelig emne,  som stadig setter sitt publikum på moralske prøver. Klarer vi å tilgi  de tross alt ganske sympatiske hovedpersonene for deres ugjerninger?

 

Historien er ment å være en allmenn fabel om moral og synd og misbruk av embeder, men føles likevel i overkant Chile-lokal, som et filmatisk svar på og bearbeidelse av avisdebatter det europeiske publikum neppe kjenner til. Det blir i overkant intern tematikk i en film sin føles klaustrofobisk nok fra før.

 

Samtidig gjør den realistiske følelsen og det nyanserte persongalleriet El Club til en særegen film, med en uforutsigbar spenningskurve krydret med plutselig voldsinnslag.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost