Gråtegaranti

Johanne Svendsen Rognlien

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Har ikke lest boken, men har fått med meg nok av handlingen til å tenke at dette kommer jeg aldri til å begynne å grine av. Halvannen time ut i filmen rant det likevel en tåre stille nedover kinnet mitt. Når det er sagt er ikke en film som i 1 time og 50 minutter trykker på absolutt alle gråteknapper nødvendigvis en bra film.

 

Jojo Moyes har skrevet tåreperseromanen som ble en lesesuksess, og som var skjebnebestemt til å bli film. Deretter har hun skrevet filmmanuset (spørsmålet er om forfattere bør gjøre dette?), det er castet en del kjentfjes i rollene, laget sukkersøte bildekomposisjoner som er akkompagnert av et svulstig sountrack.

 

Rammen for filmen er sterk kjærlighet med en tragisk tvist. Will Traynor (Claflin) er rik, suksessfull og har en vakker blondine i sengen på det hviteste soverommet jeg noen gang har sett. Livet smiler, men så blir han påkjørt og ender opp lam fra halsen og ned.

 

Lou Clark (Clarke) har en fargesprakende garderobe, jobber for at familiens ender skal møtes og er uten retning i livet. Etter sparken fra kaféen hun jobber på blir hun personlig assistent for Will som er deprimert og suicidal.

 

Du har kanskje gjettet hva som skjer?

 

Lou forsøker å muntre opp Will. Will er sur og vil være alene. Lou gir ikke opp. Will blir litt mindre sur og de ser på fransk film sammen. Lou gir fortsatt ikke opp. Will og Lou begynner å føle mer for hverandre utover det profesjonelle pleier- og pasientforholdet. Det er fint og samtidig veldig trist fordi en av dem ikke vil leve til tross for den voksende kjærligheten.

 

I rollene finner vi flere kjente fjes. Pappaen til Louisa er selveste Mr. Bates fra Downton Abbey og kjæresten til Louisa er Neville Longbottom (Matthew Lewis) fra Harry Potter-filmene som har vokst opp til å bli en skikkelig kjekkas. Hovedrollen er besatt av Emilia Clarke som de fleste kjenner som Daenerys Targaryen i Game of Thrones, og jeg måtte humre litt for meg selv over scenene hun har med faren til Will, som er portrettert av selveste Charles ”Tywin Lannister” Dance.

 

Men nok nerding…

 

Ser man på skuespillerprestasjonene synes jeg de fleste klarer seg ganske så bra, til tross for at det ikke er all verdens materiale de har hatt å jobbe med. Emilia Clarke er varm og rar som Lou. Sam Claflin klarer å få frem tvetydigheten i karakteren. På den ene siden våkner han til liv i møtet med Louisa, på en annen side er han allerede død.

 

Spørsmålet om vi som mennesker har rett til å bestemme over egen død er tusen ganger mer interessant tematikk enn den klisjefylte kjærlighetshistorien vi har sett så mange ganger før, og dette perspektivet løfter filmen noe. Aktiv dødshjelp er et betent tema som gjør at mange har kritisert filmen for å fremme menneskets rett over å bestemme over livets slutt. Min kritikk av filmen er at jeg skulle ønske filmen hadde problematiserte tematikken ytterligere, og ikke skjermet tilskueren såpass som den gjør. Vi får se det vakre, men hva med alt det vanskelige?

 

En liten tåre på kinnet, men ingen hulking mot slutten. Heller en tanke om at filmen har tatt en del enkle utveier. Da tenker jeg eksempelvis på hvordan Lous kjæreste bare glir lydløst ut av handlingen og forsvinner slik at Lou kan sette alle sine krefter inn på å redde Will. Filmen avsluttes også med, for meg, en noe tvilsom moral.

 

I det store og det hele føles filmen uforløst og litt merkelig. Og langt fra så sørgelig som den kunne ha vært.

 

P.s. Hvis noen har forstår hvem som skrev det håndskrevne brevet til Lou fra Will som hun leser mot slutten av filmen så ta kontakt. Uvissheten plager meg oppriktig!

 


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost