Jazzy Potter.

Nicolai Berg Hansson

15. november 2016

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Når Harry Potter skal begynne på Galtvort, er «Fabeldyr og hvor de er å finne» på pensumlista, en bok det visstnok refereres mye til i Harry Potter og de vises stein. Denne filmen tar utgangspunkt i bokas forfatter og tilblivelse. Her har jeg gjort researchen min. Jeg får ha det på det reine at jeg ikke er noen Potter-entusiast, og at jeg ikke har sånn all verdens med kunnskap til hverken originalserien eller disse spin off-konseptene som har begynt å florere i bokform, på teater og nå film. Men man trenger ikke være blant de innvidde for å sette pris på denne, litt av greia er nemlig at filmen skal fungere på egne premisser.

Filmen foregår i New York på 1920-tallet, et pirrende utgangspunkt. Kult sted, kul tid, og altså tiår før hendelsene til Harry og co. Magizoologen Newt Scamander (som av en eller annen grunn heter Salamander Fisle på norsk? Huh?) ble utvist fra Galtvort, og bruker nå tiden sin på å skrive om fabeldyrene som eksisterer i hemmelighet rundt oss, og som han bærer med seg i den magiske kofferten sin. Newt gjør til og med Harry Potter rangen stridig som verdens største kløne, og forveksler selvfølgelig kofferten sin med den til bakeren Jacob, og alle dyrene slippes løs. Det blir rabalder når magidepartementet får vite at deres verden er iferd med å avsløres for gompene, eller no-majs som de heter i USA (mye kulere ord, selv ikke trollmannssjargongen unnslapp den amerikanske jazztidens språkfineri). Newt og Jacob får hjelp av den munnrappe magidetektiven Tina, som er begges overkvinne, og legger ut på det tøysete oppdraget å finne dyrene igjen. Her blir det rom for både slapstick og romantikk, kanskje litt i overkant for begge deler, kan man si.

Filmens aller største styrke er først og fremst hvor morsom og koselig den er. Sånn sett har filmen mye mer til felles med den aller første Harry Potter-filmen enn de senere i serien, som ble litt vel baktunge på alt det der om «the chosen one», dommedag og kampen mellom gode og onde krefter osv. Fantastic Beasts har en fornøyelig fortellerglede, og utforsker universet med en uskyldig oppfinnsomhet som de sene Potter-filmene sårt manglet. Forholdet mellom Newt og Jacob står igjen som et høydepunkt for meg, og Tinas oversensuelle søster Queenie er slett ikke dum hun heller. Colin Farrell og Ezra Miller fungerer godt i sine mer seriøse roller, som dukker opp i filmens mørkere partier, selv om disse er noe mer forglemmelige.

Det er nemlig slik at selv om filmen tilbyr en og annen helt fantastisk scene hvor man føler at filmskaperne virkelig har utnyttet magi-elementene til sitt fulle, blir det også noen scener (gjerne mot slutten) som bare er basstungt støy som kunne vært fra en hvilken som helst actionfilm fra de seneste årene. Filmen er best når historien står i fokus, og skuespillerne får lov til å utforske dynamikken seg i mellom. Heldigvis tar den ikke seg selv sånn altfor seriøst store deler av veien. Det er klart at alle fantasy- og Potter-fans skal gå og se denne filmen, de klarer nok å slenge en usynlighetskappe over selv dens største mangler. Og selv om det er en del av dem, klarte jaggu filmen å underholde en skeptiker som meg også.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost