Det beste på TV akkurat nå!

Johanne Svendsen Rognlien

13. oktober 2015

Kategori: Anmeldelse, Serier

Se flere artikler

Dette er en hyllest. En hyllest til serieskaper Noah Hawley. Ikke bare har han klart å overgå seg selv og første sesongen av Fargo, men han har også laget en tv-serie som nesten overgår originalen til Coen-brødrene. Har du vært i tvil om hvilken TV-serie du skal følge i høst kan du trygt slutte å lete.

 

NB! Herfra innholder anmeldelsen spoilere hvis du ikke sett første sesong.

 

I første sesong befant vi oss i 2006 der vi fulgte den kyniske leiemorderen Lorne Malvo (Billy Bob Thornton), den litt ynkelige forsikringsagenten Lester Nygaard (Martin Freeman) og den kløktige politikvinnen Molly Solverson (Allison Tolman). I løpet av seriens gang ble det referert til en hendelse på 1970-tallet der blant annet Mollys far var involvert. Det er denne røde tråden sesong to spinner videre på. Universet, tematikken, stedet og stemningen henger sammen med første sesong, men mye er også nytt idet vi trer inn i den nye sesongen og året 1979.

 

 

Kort fortalt møter vi Vietnam-veteranen Lou Solverson (Patrick Wilson) som bor i Luverne, Minnesota og er faren til Molly fra første sesong. Lou blir satt til å lede etterforskningen av et trippeldrap på en veikro der blant annet en dommer er blant de drepte. Han får god hjelp fra blant annet svigerfaren Hank Larsson portrettert av skuespilleren Ted Danson. Samtidig møter vi Peggy Blomquist (Kirsten Dunst) som jobber i en skjønnhetssalong og som er gift med slakteren Ed (Jesse Plemons). De involveres raskt i en skjebnesvanger påkjørsel. En kriminell familie, godt ledet av matriarken Floyd Gerhardt (Jean Smart), holder til å byen Fargo som ligger i Nord-Dakota men blir snart involvert i det som skjer i Luverne.

 

 

TV-serien har først og fremst et utrolig rikt persongalleri som makter å fremstille karakterene som klare typer, samtidig som de gis en dybde med mange lag å spille på. Skuespillerne er så forbanna gode at det er en fryd å se det som uten tvil er et gnistrende godt manus bli overført til levende bilder. Særlig Wilson (med utrolige krystallblå øyne), Dunst og Plemons utmerker seg i å skape dynamiske karakterer jeg raskt lar meg fascinere av. Serien er spekket med herlige små og større roller som får skinne gjennom finurlige monologer og dialoger seg i mellom som gjør Fargo til en ytterst spennende og humoristisk opplevelse.

 

 

Jeg husker da Mad Men begynte å rulle over tv-skjermene og alle ble forelsket i seriens stilistiske element. Sånn er det også med Fargo. Serien lar tidsepoken sive ut gjennom skjermen til oss tv-tittere og lar oss kjenne lukten av 1970-tallet uten at det blir for overtydelig slik noen periodedramaer i blant ender opp med å gjøre. Det er også verdt å trekke frem musikken som er en ekstremt viktig og vellykket komponent i å skape den klare stemningen i serien.

 

 

Fargo er blodig alvor, det er krim på sitt beste, det er familiedrama og det er en serie fullpakket med svart humor. Kombinasjonen av disse elementene er innmari god TV.  Den andre sesongen av Fargo vil garantert bli en favoritt hos mange i tiden fremover – det er jeg helt sikker på!

 

 

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong to

 


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost