23 år er gått siden Aardman Animations lanserte sin første helaftens spillefilm, Flukten fra Hønsegården. Siden den gang har de gitt oss filmer om varulvkaniner i Wallace & Gromit og varulvkaninens forbannelse, spinnville sjørøvere i Piratene,flere filmer om Sauen Shaun og mye mer. Først nå får vi et gjensyn med hanen Rocky og høna Ginger, kanskje litt i seneste laget.
Etter en dødsforaktende flukt fra Tweedys gård, har Ginger (Thandie Newton) endelig funnet drømmestedet sitt – en fredelig øy for hele flokken, langt fra menneskeverdenens farer. Når hun og Rocky (Zachary Levi) klekker ut en liten jente som heter Molly (Bella Ramsay), virker Gingers lykkelige slutt komplett. Men tilbake på fastlandet oppstår nye farer da menneskene bygger en illevarslende nugget-fabrikk hvor vesle Molly blir lokket inn. Sist måtte de bryte seg ut, nå må de bryte seg inn for å stoppe galskapen og redde kyllingene.
Det var i 2020 Netflix kunne annonsere at en Flukten fra Hønsegården 2 var på vei med dem som distributører. Etter hvert ble det kjent at hovedrolleinnhaverne fra førstefilmen, Mel Gibson og Julia Sawalah ikke kom til å bidra med stemmene sine i oppfølgeren. Sawalah tok til X (Twitter) for å forklare situasjonen og ifølge Aardman hadde stemmen hennes visst nok blitt for gammel, noe som vekte oppsikt.
Det er Thandie Newton og Zachary Levi som nå spiller våre hønsehelter, og stemmene kler karakterene godt, men rollene føles ikke som deres egne. Dialogutvekslingene virker tidvis flat og uinspirert. Hvordan filmen tar seg ut på norsk vet jeg ikke ettersom jeg så den på engelsk tale.
Filmen byr ellers på grei underholdning med slapstick og referanser til andre filmer, noe som alltids er moro. Førstefilmen var en tydelig og gøyal homage til The Great Escape og Indiana Jones, hvorav denne nikker mot Oceans-filmene, Star Wars, til og med Charlie og Sjokoladefabrikken.
Filmen er en fryd å se på, stop-motion teknikken vil for meg alltid være endeløst fascinerende. Det står respekt av det møysommelige arbeidet som står bak, og visuelt er dette kanskje selskapets peneste film.
Når det er sagt ville filmen vært betydelig bedre med noen ytterligere revisjoner på manuset. I forkant måtte jeg se originalen på ny, på den måten jeg alltids så den som liten; på VHS. Det var vel i hvert fall 15 år siden sist. Kassetten var blitt noe sliten, men funket slik den skulle. Det som slo meg mest når man sammenligner de to filmene er hvor mye mer vittig den første var i motsetning til oppfølgeren. Lik hønsene kaklet jeg av latter av noen av vitsene i forgjengeren, mens her ble det ikke mer enn noen lette snøft.
Filmen passer bra for å drepe tid med ungene, og er innom viktig tematikk som frihet og samhold, i tillegg til å være visuelt skjønn. Likevel virker den helhetlig som bortkastet potensiale, og glimten i øyet er borte.
Dette er ikke en dårlig film på noen måte. Den bare virker for trygg og ikke like energisk som den tror selv den er. Jeg har vanskeligheter for å tro at Flukten fra Hønsegården: Nuggets uten nåde kommer til å være like minneverdig som sin forgjenger, men som en egen film er den OK, og ikke noe mer.
