Le LD Nguyen

28. juni 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Et snodig filmprosjekt der Ole Giæver (Fjellet (2011), Mot naturen (2014)) tar oss gjennom et år i livet sitt, med utgangspunkt i hverdagsgrublerier fra balkongen i leiligheten sin i Oslo. Herfra skuer han ut mot verden og universet og prøver å finne en sammenheng mellom kosmos’ kaotiske formålsrettethet og sin egen tilværelse på den lille flekken han og familien hans opptar på jordkloden. Ole Giæver er en helt vanlig fyr, bortsett fra at han lager rare, gode og viktige filmer.

Mellom verden og hjemme. Intervju med Ole Giæver.

Fra balkongen er en jordfestet affære fremfor noe storslagent forsøk på eksistensfilosofi, og det er det som gjør at filmen funker så bra. På forhånd fryktet jeg at den kom til å gå meg på nervene, med haugevis av banaliteter kamuflert som dypsindigheter. Sånn har det ikke blitt. Giæver setter opp livet sitt, sine preferanser og sitt tankespinn som et speil vi kan kikke inn i. Kanskje vi ser noe vi kjenner igjen der inne? Filmskaperen er selvutleverende og oppriktig, aldri pretensiøs.

Dypest sett er Fra balkongen et studium i det moderne menneskets forunderlige irrganger. Filmen tar deg med inn i hodet til Ole Giæver, og det er et spennende sted å være – stundom utfordrende, stundom provoserende, stundom forsonende. Her stilles det store spørsmål ved små ting og små spørsmål ved store ting. Giæver grubler over sine ofte forkvaklede bekymringer i det ene øyeblikket, utstråler varme og styrke i det neste, hverdagsfilosoferer, kvasifilosoferer, ler av seg selv og trekker oss med. Gjenkjennelseseffekten er til tider stor. Det ligger en hudløs ærlighet i dette prosjektet som ikke bare lar deg møte Ole Giæver, men også deg selv. Ofte i døren.


Kommentarer


FLERE NYHETER

Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost