Svart/hvit-film med fargerik handling

Nicolai Berg Hansson

5. mai 2017

Kategori: Anmeldelse

Se flere artikler

Francois Ozon har laget en film uten sine sedvanlige perverse og seksuelle twist and turns (eksempelvis Swimming Pool og Ung og vakker), og som heller er badet i følelser av sorg og traumer. Det betyr ikke at den er uten sine uventede vendinger, eller at den ikke er spennende å følge med på.

Like etter 1. verdenskrig, mens tyskerne fortsatt sliter med å komme seg over nederlaget og ydmykelsen, bor Anna hos de som skulle ha vært hennes svigerforeldre, i en liten tysk landsby. Forloveden hennes, Frantz, ble drept i krigen. En dag dukker en fremmed ung franskmann opp ved graven hans, og snart i hjemmet deres, og forteller at han var Frantz sin venn både før og under krigen. Det er ikke spesielt overraskende at Anna og franskmannen snart faller for hverandre, men nye avsløringer kommer fram i lyset hele tiden.

Filmen er stort sett skutt i kledelig svart/hvitt, med noen unntak i farger, gjerne når karakterene føler seg på topp. Men selv da er paletten blek og unaturlig, som gamle fotografier som er blitt fargelagt for hånd. Filmen er en god skildring av mellomkrigstidens Europa, hvor menneskene er trøtte på smerte og død, og klandrer både seg selv og den andre siden for at ting gikk så langt som det gjorde. Spesielt interessant er det å følge med på landsbyens reaksjon på at en ung franskmann plutselig dukker opp i Annas hus. Frantz er tidvis en veldig trist film, men såpass stødig fortalt at det aldri blir for mye av det vonde. Selv om ikke alle vendingene nødvendigvis kommer like overraskende på, er det alltid spennende å følge med på hvordan karakterene kommer til å forholde seg til hverandre. Tidvis går tankene til Det hvite båndet, men filmen er ikke like intrikat og distansert som Hanekes mesterverk. Denne filmen er et drama som er godt fortalt, som også behandler krigen med respekt.


Kommentarer


Abonner

Vær med blant våre 5000+ påmeldere og få det ferskeste rett på epost