Oppfølgeren til gjenopplivingen av Ghostbusters-universet fra 2021 (Ghostbusters: Afterlife), viderefører mye av sjarmoffensiven også i denne andre filmen – Ghostbusters: Frozen Empire.
For det som føltes som en familievennlig, dedikert og tidvis morsom actionfilm, er i aller høyeste grad også tilbake denne gang. Ny regissør er det dog i Gil Kenan, en kar som står bak Monsterhuset (2006) og Gutten som ble julenisse (2021). Kenan har altså videreført det som virket å funke best i forrige omgang, og det er en fryd å se de gode gamle kara tilbake, som Dan Akroyd, Bill Murray og Ernie Hudson. I tillegg er de “nye”, i Paul Rudd, Carrie Coon, Finn Wolfhard, Mckenna Grace, og Kumail Nanjiani, sistnevnte filmens klovn, med på å fargelegge et i fra før av ganske fargerikt univers.
Historien fortsetter forsåvidt fra der hvor forrige film sluttet. Familien Spengler har flyttet inn i den legendariske brannstasjonen på Manhattan, hvor spøkelsestanken etter hvert har begynt å bli temmelig stappfull av fangede spøkelser. Når en mystisk og elgammel kule plutselig kommer brukthandler Ray Stanz (Aykroyd) i hende, viser det seg at denne kulen inneholder uante onde og fortrengte krefter, krefter som truer med å fryse alle ihjel, og som for alt i verden ikke må få slippe ut, og løs!
Og så slippes det selvsagt løs, likevel. Gjengen må forsøke å redde New York fra fullstendig nedkjøling og forfrysning, samtidig som unge Phoebe (Grace) oppnår uventet kontakt og følelser med et av spøkelsene i byen. Kaoset er komplett når “sjefen sjøl”, en urgammel ond skurk entrer showet og byr våre venner på større motstand enn noen gang før.
Det mest sjarmerende med Ghostbusters: Frozen Empire er at to viktige elementer som karakterer og humor funker. Ofte er slike åpenbart familie-tilsiktede filmer enten kalkulert streite, og dermed forutsigbare i alt de foretar seg. Eller så er de kleint insisterende i humoren. I denne filmen får vi ikke blod, brutal vold eller alt for skrekkelige scener, men heller action, snert og one-liners som faktisk treffer. Det er noe med balansen også, at man ikke har dynket manus i morsomheter, men porsjonert dem utover, med måte. Spesielt er forholdet Phoebe Spengler oppnår med et av spøkelsene et søtt og bittersårt tilskudd til dramaet, mens sjarmen fra “gamleguttene” selvsagt funker ypperlig også.
Det audiovisuelle landskapet som Ghostbusters opererer innenfor, gir for øvrig rom for å leke seg med det visuelle. De fleste av spøkelsene er åpenbart ikke-realistiske, noe som gir rom for store overdrivelser, og man trenger ikke stresse med å gjøre dem altfor troverdige som sådan. Denne “friheten” gir et ganske særegent univers, hvor helheten kan minne mye om tegneserielandskap, mer enn dønn realistisk og jordnært. Mon tro om det ikke er slike ting som gjør at man også koser seg ganske godt, underveis her. Effektene og CGIen funker dessuten også veldig bra, spesielt med tanke på at man føler man har sett langt dyrere filmer, som ser langt verre ut, rent visuelt.
Ghostbuster: Frozen Empire forvalter derfor både arven etter de originale spøkelsesjegerne, deres univers og sjarm ganske så bra, samtidig som det utvilsomt også er noe sjarmerende over hvor fargerikt rollegalleriet er. Her har vi alle hudfarger, etnisiteter, legninger og mer, representert, og slikt er jo faktisk mer nydelig enn man kanskje først tenker over. Filmen pløyer ikke nye filmatiske marker og veier, men funker mer enn godkjent nok for halvannen time barne- og familiemoro. Det er ikke hver dag Hollywood treffer med slike filmer, men her gjør man det.
